“The goal of art history is the descerning appreciation and enjoyment of art, from whatever time and place it may have come, by whatever hands it may have been made. Outside the academic world, the terms art and history are not often juxtaposed (norsk: sidestilt). People tend to think of history as the record and interpretation of past human actions, particularly social and political actions. Most think of art – quite correctly – as something present to the eye and touch, which, of course, the vanished human events that make up history are not. The fact is that a visible and tangible (norsk: til å ta på) work of art is a kind of persisting event. It was made at a particulare time and place by particular persons, even if we do not always know just when, where, and by whom. Although it is the creation of the past, art continues to exist in the present, long surviving its times; Charlemagne  has been dead for a thousand years, but his chapel still stands at Aachen.”

Fra Helen Gardner‘s Art through the Ages, først publisert i 1926, fortsatt aktuell og i salg i nye og reviderte utgaver.

((trykke her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

Gjentatte ganger hører jeg journalister og politikere stille spørsmål ved “nytten” av økologisk mat. Burde vi ikke heller sette spørsmålstegn ved den ikke-økologiske maten?
Rachel Carsons bok Silent Spring (1962) hjelper oss med litt av historien bak den ikke-økologiske maten.

“Chapter 3
Elixirs of Death

For the first time in the history of the world, every human being is now subjected to contact with dangerous chemicals, from the moment of conception until death. In the less than two decades of their use, the synthetic pesticides have been so thoroughly distributed throughout the animate (levende, besjelede) and inanimate world that they occur virtually everywhere. They have been recovered from most of the major river systems and even from streams of ground-water flowing unseen through the earth. Residues of these chemicals linger in soil to which the may have been applied a dozen years before. They have entered an lodged in the bodies of fish, birds, reptiles, and domestic and wild animals so universally that scientists carrying on animal experiments find i almost impossible to locate subjects  free from such contamination. They have been found in fish in remote mountain lakes, in earthworms burrowing in soil, in the eggs of birds – and in man himself. For these chemicals are now stored in the bodies of the vast majority of human beings, regardless of age. They occur in the mother’s milk, and probably in the tissues of the unborn child.

All this has come about because of the sudden rise and prodigious (uhyrlige) growth of an industry for the production of man-made or synthetic chemicals with insecticidal (innsektmiddel) properties. This Industry is a child of the Second World War. In the course of developing agents of chemical warfare, some of the chemicals created in the laboratory were found to be lethal to insects. This discovery did not come by chance: insects were widely used to test chemicals as agents of death for man.

The result has been a seemingly endless stream of synthetic insecticides. In beeing man-made – by ingenious laboratory manipulation of the molecules, substituting atoms, altering their arrangement – the differ sharply form the simpler inorganic insecticides of pre-war days. These were derived from naturally occuring minerals and plant products – …”

Les mer i Rachel Carson, Silent Spring, utgitt første gang i 1962 i USA av Houghton Mifflin. Kan kjøpes ny og brukt på amazon.com, bokkilden.no og leilighetsvis i antikvariater. Innledning til boken er skrevet av forskjellige kjente personligheter i de mange utgavene som er kommet siden 1962, som visepresident Al Gore og Lord Shackleton, m.fl.

((trykk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

Når tankene visner,
er hunden en båt.
Kom, hund, sier jeg
og legger til ved bryggen,
klapper den på hodet.

En hund er stå tydelig i alle ting.
Halen forteller alt som er viktig å vite,
verken mer eller mindre.
Jeg kjenner den halen.
Det er selve indikatorhalen
på hva jeg er verdt
og hvem vi er.

For det er oss to.
Det er hunden med sin hale
og jeg med disse ordene,
og alt som er, det er,
slik alt som er, er.

-

Fra Gro Dahles diktsamling Støvet, skyggen, hunden og jeg, 2011, Oslo, Cappelen Damm.

(Dersom forfatteren eller forlaget har noe i mot at diktet ligger ute på denne bloggen, vennligst legg inn en kommentar og jeg skal fjerne det med en gang, i likhet med kommentaren.)

((trykk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

- tider
med kriser
problemer og
uløselige
konflikter
har lett for å
projisere
alvorets skygger
over på selve
livsholdningen -

- i slike
kuldeperioder
kan det være
livsviktig
at smilet
overvintrer -
at vi av og til
kan løfte
oss opp på
gledens
luftige skyer –

s.ø.

Dikt av Sivert Øydvin, publisert i Tønsbergs Blad på begynnelsen av 1990-tallet.

((trykk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

Tilbudene fra Thompson & Morgan mottas nesten daglig på e-post, frø av alle slag, sommerblomster, grønnsaker …
Jeg kommer til å tenke på Karel Capek og hans lille bok Et år i min hage. Hva skriver han om desember? Denne måneden som ingen tenker hage, unntatt da Thompson & Morgan, som prøver å dra min oppmerksomhet bort fra juleforberedelser og ut i hagen.

Sitat fra kapitlet “Hagedyrkerens desember”:

“Nå er gudskjelov alt overstått. Enda er her et og annet som kunne gjøres. Denne jorden der borte er jo som bly og denne Centaurea‘n hadde jeg egentlig tenkt å flytte. Men fred være med den. Nå kommer jo snøen. Sett at du gikk ut, hagemann, for å se på din hage for første gang?

Se det svarte som stikker opp av snøen, det er en rødbrun Viscaria. Dette tørre strået er en  blå akeleie. Denne tuen med innskrumpete blad er en Astilbe. Og den kosten der, det er en Aster ericoides og dette her, det ser ut som ingenting, men er en orasje farget Trollius, og denne lille såten er en Dianthus, ja visst er det en Dianthus. Og denne stilken her må sikkert være en rød røllik.

Men huff så kaldt det er. Ikke en gang om vinteren kan en fryde seg over sin hage. Gå da inn og legg på peisen. La hagen sove under snøens lette dundyne. Er det ikke godt å kunne tenke på andre ting? Vi har jo bordet fullt av bøker som vi ikke har rukket å lese. Vi har så mange andre planer og bekymringer, la oss ta fatt på dem. Men er nå alt vel dekket med bar? Har Tritonia‘en fått tilstrekkelig over seg? Vi har vel ikke glemt å dekke Plumbago‘en? Og Kamelia‘en skulle egentlig skjermes med en gren. Tenk om knollene under den asiatiske ranunkel ikke skulle skyte! Hva skulle vi da plante i stedet? La meg se – vent et øyeblikk – det kan vi finne i en av prislistene.

I desember er det meste av hagen å finne i en mengde kataloger. Hagedyrkeren selv overvintrer under glass i oppvarmet rom, begravd til halsen – ikke i gjødsel og granbar, – men i prislister, sirkulærer, bøker og brosjyrer hvor han leser om: … “

Tjøme-vinter
- en sen-januardag
med tindrende høy himmel
over “Ytre Oslofjord” -

- bare noen ilinger
båret av en laber syd-ost
røper at vi befinner oss
i “den kjølige årstid” -

- slentreturen
gjennom skogen mot Hulebak
er som en sommerreprise -
med grønt bregneflor
over mosesjatterte kanuser -
- bare løvet mangler – -

- og stillheten -
bare to stemmers
lavmælete kommunikasjon -
og det svake suset av vind
over stengte sommerhus -
og måkers fjerne rop
over en stille bukt – -

- det er da man med Faust
kan si til øyeblikket:
- “Ikke forsvinn! -
Alt er så vakkert!”

s.ø.

For å lese flere dikt av Sivert Øydvin, gå til forsiden av bloggen (se parentes nedenfor), venstre-klikk på vinduet “søk på dette nettstedet”, øverst til høyre, og skriv inn navnet hans.

((klikk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

Atlantis
- lenge
etter at
ropene stilnet
og bildet
begynte å sløres
ble overflaten
stadig rystet av
etterdønninger
fra dypet -
og varme strømninger
brøt frem
som fra en
undersjøisk geysir -
- og da
den siste
svake krusningen
ringet seg ut
og døde bort
slo tomheten inn
som en ny bølge -
- men ennå synes
hjertets ekkolodd
å tegne
et flimrende
radarportrett -
- et portrett
gjennom tårer -

s.ø.

Et dikt av Sivert Øydvin, publisert i Tønsbergs Blad

((trykk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

“Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler. Jeg trenger deres skjønnhet og opphøyethet. Jeg trenger dem mot verdens tarvelighet. Jeg vil se opp mot lysende kirkevinduer og la meg blende av de overjordiske fargene. Jeg trenger deres glans. Jeg trenger den mot uniformenes skitne fellesfarge. Jeg vil la meg innhylle i den syrlige svalheten i kirkene. Jeg trenger deres bydende taushet. Jeg trenger den mot det åndløse brølet fra ekserserplassen og det åndrike skvalderet til medløperne. Jeg vil høre orgelbruset, denne oversvømmelsen av jordiske toner. Jeg trenger det mot marsmusikkens skjærende latterlighet. Jeg elsker mennesker som ber. Jeg trenger synet av dem. Jeg trenger det mot den lumske giften i det overflatiske og tankeløse. Jeg vil lese de mektige ordene i Bibelen. Jeg trenger den uvirkelige kraften i dens poesi. Jeg trenger den mot språkets forfall og parolenes diktatur. En verden uten disse tingene ville være en verden jeg ikke ønsker å leve i.”

Sitat fra Nattog til Lisboa av Pascal Mercier

((trykker her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))

“Tanke om tolerans”

Om jag tänkte som fan,
kanske tänkte hela dan
på mitt liv, og så fann
nån sorts mening som var sann,
ja, då får jag inte glömma en förbannat viktig greij:
att då gäller denna sanning bara mej.

Fra Danielsson, Tage, Tage Danielssons Paket, ISBN 91-46-14819-1

((trykk her for å komme til forsiden av “t e r s k l e r”))