Under den bunnløse stjernehimmelen – med Andre Bjerke

Andre BjerkeAndre Bjerke (1918-1985) debuterte i 1940, på slutten av den perioden som i Ivar Havneviks bok Dikt i Norge. Lyrikkhistorie 200-2000, kaller «Verdenskrigenes epoke» 1905-1945. Ifølge Havnevik, tilhører Andre Bjerke denne periodens siste kontingent med betydelige versekunstnere. Sammen med Jan-Magnus Bruheim og Tor Jonsson, alle født mellom 1914 og 1918, påvirkes han av de lyrikerne som var store i hans oppvekstperiode. Havnevik trekker linjen fra Hamsun og Wildenwey direkte til Andre Bjerkes lyrikk.

 Ivar Havnevik skriver videre (side 324):
«Det er den avgjørende tillit til livsprinsipper, vitalismen, som i disse lyrikernes arbeid fyller de regelrette strofeformene. Liksom hos Alf Larsen er det en antroposofisk påvirket verdensanskuelse som danner hvelvingen over denne poesien. Men Bjerke har et helt annet humør enn Larsen, og en helt annen liberal innstilling til menneskelivet. Og den samfunnskritikk som rett som det er skinner igjennom i hans verker, ligger mer til venstre enn til høyre i det ideologiske landskapet. Bjerkes arbeid er ofte blitt misforstått på det punkt, ettersom hans veldige arbeidsinnsats for riksmålssaken var i sterk opposisjon til den rådende kulturpolitikken under arbeiderpartiregimet. Men etter som språkfreden har inntrådt, kan vi også merke en mer allmenn tilslutning til Bjerkes virke som dikter, anerkjennelse ikke bare fra et tallrikt og trofast publikim, men også fra litteraturens fagfolk. Hans angrep på yngre kolleger som skrev modernistisk stil i 1950-årene, blir vel i dag mer forstått som forsvar for verdier han følte truet og som lojalitet mot vennen Øverland. Verdiene var ikke bare versekunsten, men allmenne humanistiske væremåter og livsmål som han så bli erstattet av kommersialisert kultur og industriell hensynsløshet. Hans andre nære lyrikervenn var Carl Keilhau, som selv skrev gode dikt i modernistisk stil.»

Et tidlig dikt:

 Andre Bjerke

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild –

Natten her
er ikke bare stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

Fra diktsamlingen Syngende ord, Aschehoug, 1940

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

 

Stikkord: , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: