Kvinnelige vaganter

Tone Selboe har skrevet boken Litterære vaganter. Byens betydning hos seks kvinnelige forfattere, Pax forlag, 2003. De seks kvinnene er Camilla Collett, Sigrid Undset, Cora Sandel, Jean Rhys, Djuna Barnes og Virginia Woolf. Byene de har skrevet om er Kristiania, København, Berlin, Paris, Roma og London. Byvandringer er i litteraturens verden blitt forbeholdt mannen, den ensomme, mannlige omstreifer. Tone Selboe viser oss kvinner på vandring i bygatene og deres beretninger; hvordan de «forteller» byen.

Sitat fra kapittel 1, Camilla Collett. Byen som dannelse, side 41-42 :

«Promenering i Roma
Perioden ca. 1860-1885 er for Camilla Collett preget av et rastløst reiseliv, med stadig skifte av oppholdssted, enten det gjelder land, byer eller pensjonatværelser. Collett forfølger sine kampsaker, men omgås få, og synes sjelden å falle til ro noe sted, det måtte da være rent ufrivillig, som når hun etter en heisulykke blir liggende på sykehus i Paris. Men høsten 1880 reiser hun via Hamburg og Berlin mot Italia; til Roma kommer hun ved juletider 1880, og for en gangs skyld synes hun å trives – også i selskap med andre. Ellisiv Steen skriver:

«Fra Berlin gikk ferden videre over Dresden, Leipzig og Munchen, og til jul var hun fremme i Rom. For tredje gang kom hun dit med forventningsfulle planer om å dyrke samværet med gode venner og hvile ut i sol og varme, og nå ble forventningene oppfyol. Ibsen trakk henne inn i den skandinaviske kunstnerkretsen, hvor hun møtte John Paulsen, Kristofer Janson, den tysk-danske malerinnen fru Jerichau og fru Colban, som hun nå omgikkes nokså fredelig. På julefesten fikk Ibsen henne til å holde tale, og selv talte han for henne etterpå.»

Det driverlivet Collett beskriver både i Berlin og Paris på 1860-tallet, får så å si nytt liv når hun i 1881 skriver om Roma. Promeneringen blir igjen framholdt som et sine gua non for en metropol med respekt for seg selv, og i sitt første – og beste – reisebrev fra Roma, «Monte Pincio og nede i Byen», trykt i Aftenposten i januar 1881, er det hva hun kaller en «offentlig Promenade» som får tjene både som utganspunkt for omtalen av Roma og som indikator på hvorvidt en storby skal regnes med i det gode selskap.


 
Monte Pincio er «Roms eneste offentlige Lystanlæg», et sted for glad promenering, men med hensyn til beplantning og areal er den ikke riktig på høyde med «andre Storbyers verdensbekjendte» vandreområder. I forholdd til vår «Stakkel» Kristiania, derimot, som ser med mistenksomhet på ethvert forsøk på felles glede og derfor ikke riktig kan regnes med, er Romas promenade vel verdt en omtale: «På Monte Pincio er det tilladt at se glad ud.»

Sitat samme kapittel; Camilla Collett om Monte Pincio, side 43:

«Trylleriet ved dette Sted maa altsaa søges i noget, hvor det ikke ligner andre berømte Promenader og offentlige Haver, i det eiendommelige Liv, der rører sig deroppe, et Liv, et Mylder, der faar sin egen farverige Kolorit ved det sterkt sammensluttende i Tærrenets Begrænsedhed og mageløse Beliggenhed. […] En Spadsertur paa Monte Pincio giver en Følelse, som om man allerede var løftet høit over Jorden og dens Jammerligheder, og man nu var befriet for betræde den mer.»

Tone Selboes artikkel Camilla Collet og retten til å gå gir et bilde av bokens innehold, les her.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Stikkord: , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: