Tove Jansson: «Det usynlige barnet»

 

«Det usynlige barnet

En mørk regnværskveld satt mummifamilen rundt verandabordet og renset sopp. Hele bordet var dekket av gamle aviser og midt på stod parafinlampen. Men det var mørkt i alle kroker.
–  My har plukket pepperrisker igjen, sa mummipappa. – I fjor plukket hun fluesopp.
–  Vi får håpe det blir kantareller til neste år, sa mummimamma. Eller i hvert fall vinrøde kremler.
– Det er alltid fint å leve i håpet, bemerket lille My og kniste for seg selv.
De fortsatte å rense i fredelig taushet.
Plutselig hørte de noen lette slag på ruten, og uten å vente kom Tootikki inn på verandaen og ristet vannet av regnfrakken.
Så holdt hun døren åpen og lokket ut i regnet: – Kom, kom.
– Hvem er det du har med deg, spurte mummitrollet.
-Det er Ninni, sa Tootikki. – Ungen heter Ninni. Hun holdt døren åpen enda en stundt og ventet. Ingen kom.
– Vel, sa Tootikki og trakk på skuldrene, – Hun kan jo holde seg der ute hvis hun er så sjenert.
– Men blir hun ikke våt, spurte mummitrollets mamma.
– Jeg vet ikke om det gjør så mye når man er usynlig, svarte Tootikki og gikk bort og satte seg ved bordet. Familien holdt opp og rense og ventet på en forklaring.
– Dere vet jo at folk lett kan bli usynlige hvis man skremmer dem ofte nok, sa Tootikki og spiste en røyksopp som lignet en søt liten snøball. Vel.Denne Ninni ble skremt på en gal måte av en tante som hadde tatt seg av henne enda hun ikke var glad i henne. Jeg har truffet tanten og hun var nifs. Ikke sint, skjønner dere, sinne kan en forstå. Hun var bare iskald og ironisk.
– Hva er ironisk, spurte mummitrollet.
– Vel, tenk deg at du snubler på en sleipsopp og detter midt opp i den rensede soppe, sa Tootikki. – Det naturlige ville jo bære at mammaen din ble sint. Men nei, det blir hun ikke. I stedet sier hun, kjølig og knusende: Jeg forstår at dette er din oppfatning av dans, men jeg ville være takknemlig hvis du ikke gjorde det i maten. Sånn, omtrent.
– Fy, så vemmelig sa mummitrollet.
Ja, ikke sant, sa Tootikki. – Og det var akkurat sånn denne tanten pleide å gjøre. Hun var ironisk fra morgen til kveld, og til slutt begynte ungen å blekne i konturene og bli usynlig. Sist fredag kunne man ikke se henne i det hele tatt. Tanten gav henne til meg og sa at hun virkelig ikke kunne ta seg av slektninger som hun ikke engang kunne få øye på.
– Og hva gjorde du med tanten, spurte My med øynene på stilker. – Du julte henne vel opp?
– Det lønner seg ikke med ironiske mennesker, sa Tootikki.
– Jeg tok Ninni med meg hjem. Og nå har jeg tatt ungen med meg hit for at dere skal gjøre henne synlig igjen.»

Fra Det usynlige barnet og andre fortellinger av Tove Jansson, oversatt av Gunnel Malmstrøm.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Stikkord: ,

2 kommentar to “Tove Jansson: «Det usynlige barnet»”

  1. Toggy Says:

    Åh, jeg ELSKER Tove Jansson. Jeg klarer ikke beskrive det med ord engang, men ingen kan skrive så nydelig som henne.

  2. scribo Says:

    Til Toggy: Ja, hun er spesiell. Selv har jeg lest henne siden jeg var barn og bøkene forandrer seg, nye erfaringer gjør at jeg oppdager stadig nye sider ved tekstene. Tenk å kunne skrive slik; for alle aldre!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: