«Appelsinen» fra «Den unge Werthers lidelser» av Goethe

 

 Fra  Die Leiden des jungen Werthers (1774) av J.W. von Goethe.

Appelsinen

ERGRELSER. Et stikk av sjalusi som kommer over det forelskede subjektet når det ser at den elskedes oppmerksomhet fanges og avledes av personer, gjenstander eller sysler som i den elskedes øyne fremstår som indirekte rivaler.

I. Werther: […] de appelsinene som jeg hadde stukket unna – de siste som var igjen – gjorde stor lykke. Men jeg kjente et stikk i hjertet hver gang hun for skams skyld måtte gi en båt til en ubeskjeden dame ved siden av seg.”

Verden er full av taktløse naboer, som jeg må dele den elskede med. Det er akkurat dette verden er: En tvang til å dele. Verden (det mondene) er min rival. Jeg forstyrres uopphørlig av Ergrelser: Et fjernt bekjentskap jeg støter på og som absolutt må sette seg ned ved bordet vårt; folk på nabobordene i restauranten, som med sin vulgaritet tydeligvis er så fascinerende at den elskede ikke hører om jeg forsøker å si noe; selv en gjenstand, for eksempel en bok, som den andre har fordypet seg i (jeg er sjalu på boken). Det som ergrer er alt som flyktig utraderer det tosidige i forholdet, svekker vår fortrolighet og løser opp følelsen av tilhørighet: ”Du tilhører også meg”, sier omverdenen.

2. Lotte deler sin appelsin med de andre av ren høflighet, eller om man vil, av vennlighet; men dette er ikke motiver som beroliger den forelskede: ”Det var virkelig bortkastet å spare appelsinene til henne, når hun allikevel gir dem bort til andre”, sier sannsynligvis Werther til seg selv. All lydighet overfor den sosiale verdens ritualer forekommer som ettergivenhet fra den elskedes side, og denne ettergivenhet forandrer bildet av den elskede. Det er en uløselig motsetning: På den ene side må jo Lotte være ”god”, ettersom hun er et fullkomment elskelig vesen; men på den andre siden må ikke denne godheten ha som virkning at den opphever de privilegier som gjør meg til den jeg er. Denne motsetningen glir over i uklare bebreidelser; min sjalusi er ikke distinkt: Den retter seg like mye mot irritasjonsmomentene som mot den elskede som svarer på deres krav uten å virke plaget av dem: Jeg er irritert på de andre, på den andre, på meg selv (og det hele kan lede til en ”scene”).

(Sitatet er hentet fra Roland Barthes, Fragmenter av kjærlighetens språk, 1977, side 59)

(klikke her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Stikkord: , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: