Dikt 10. desember 2010


Vise i vinterlys
Til Tove

I vinterlyset
når fjorden sover
og puster skodde
mot landets hus
og fromme graner
går bøyd til kirke
som bleke søstre
i nonneskrud . . .

I vinterlyset
når fjellet løfter
en rimet panne
mot solens spill
og Nordavinden
har hvite fingre
som stryker strenger
av is og ild . . .

Da tenner mennesket
offerflammer
langt, langt der inne
bak fonn og føyk
og reiser spinkle
små Jacobstiger
til værs som tråder
av spunnen røyk.

Men aldri var
dine øyne blanke
som nå, og aldri
din munn så rød.
Og aldri brente
ditt sinn imot meg,
så varmt og nakent
som blod i snø.

Og mine hender
når dine hender,
din ånde gløder
imot mitt kinn.
I vinterlyset
når jorden skjelver
da er du inderlig
mere min.

Fra Vinterlys (2001) av Erik Bye.

((trykke her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Stikkord: , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: