«Bare for forrykte»

Nobelprisen i litteratur ble i 1948 tildelt Hermann Hesse «for hans inspirerte skrivekunst som på en dristig og gjennomtrengende måte eksemplifiserer de klassiske humanistiske idealene, samtidig som det er framført med stor stilsikkerhet.»

Er det ikke dette alle forfattere ønsker, nettopp det å «eksemplifisere de klassiske humanistisiske idealene», på godt og vondt? For, la oss se det i øynene, idealer representerer ikke alltid «det gode» …

Fra Der Steppenwolf, 1927 (norsk utgave, oversatt av Peter Magnus, Gyldendal, Oslo 2007), side 49:

«Det var en gang en mann som het Harry, kalt Steppeulven. Han gikk på to ben, han hadde klær på seg og var et menneske, men en steppeulv var han like fullt. Han hadde lært meget av det som mennesker med god forstand kan lære, og var en nokså klok mann. Men hva han ikke hadde lært, var dette – å være tilfreds med seg selv og sitt liv. Det var han ikke i stand til, han var et utilfreds menneske. Det kom sannsynligvis av at han innerst inne i sitt hjerte, til enhver tid visste (eller mente å vite) at egentlig var han slett ikke noe menneske, men en ulv på steppen. Kloke mennesker kan vel strides om det – om han nå virkelig var en ulv – om han en gang, kanskje allerede før sin fødsel, var blitt hekset om fra ulv til menneske, eller om han var født som menneske, men var blitt utstyrt med en steppeulvs sjel og besatt av den, eller om, på den annen side, denne troen på at han egentlig var en ulv, bare var en innbildning eller noe sykelig i ham. For eksempel kunne det jo tenkes at dette mennesket i sin barndom hadde vært vilt og ubendig og uskikkelig, at hans oppdragere hadde prøvet å slå villdyret i ham ihjel og nettopp på den måten hadde skapt den innbildning og den tro i ham at han faktisk var et villdyr, bare med et tynt overtrekk av oppdragelse og menneskelignende egenskaper. Om dette kunne man snakke lenge og interessant, man kunne til og med skrive bøker om det; men Steppeulven ville ikke ha noen glede av det; for ham var det jo det samme om ulven var hekset eller prylt inn i ham eller bare var en innbildning i hans sjel. Det som andre kanskje tenkte om det, og det som han selv kunne tenke, var fullstendig verdiløst for ham; det trakk så allikevel ikke ulven ut av ham.
Steppeulven hadde altså to naturer, …»

Stikkord: , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: