Voltaires beretning om Karl den tolvtes død

KARL_X~2

Levningene etter Karl den tolvte er blitt gravet opp minst 5 ganger. Årsaken er diskusjonen om hvem som skjøt ham 11. desember 1718 ved Fredriksten festning i Halden. Var det nordmennene, eller var det svenskene selv som skjøt? Voltaire skrev sin beretning om Karl den tolvte omkring 1730, kun 10-12 år etter kongens død og kunne hente sine kilder blant kongens samtidige, blant dem hans adjutant monsieur Sicre, som nevnes i teksten nedenfor.

«Den 11. desember, Andreasdagen, gikk han ut klokken ni om kvelden for å inspisere løpegraven. Han lot til å være misfornøyd med at parallellen ikke var ført så langt fram som han ønsket. En fransk ingeniør. Maigret, som ledet beleiringen, forsikret ham at festningen skulde bli tatt innen åtte dager: «»Vi får se,» sa kongen og fortsatte sin inspeksjon av arbeidet sammen med ingeniøren. Han stanset ved et punkt der løpegraven gikk i vinkel med parallellen. Her la han seg på kne ved den indre skråning, med albuene støttet på brystvernet og så på soldatene, som fortsatte gravingen i stjernelyset.

Selv den minste ting har sin interesse, når en mann som Karl den tolvte blir rammet av døden. Jeg kan forsikre at alt det som mange forfattere har skrevet om samtalen mellom kongen og ingeniør Maigret, er det rene oppspinn. Jeg skal her fortelle det som jeg med sikkerhet vet er det faktiske forhold.

Kongen var med halve kroppen utsatt for et kanonbatteri som var rettet mot det hjørnet der han stod. Det var ikke andre ved siden av ham enn to franskmenn: den ene var hans adjutant, monsieur Sicre, en klartenkt og energisk mann, som var gått i hans tjeneste i Tyrkia, og som var særlig knyttet til prinsen av Hessen; den andre var den nevnte ingeniør. Kanonen skjøt mot dem med kardesker. Kongen som hadde blottet seg mest, var mest utsatt. Noen skritt bak ham stod grev Schwerin, som kommanderte løpegraven. Grev Posse, kaptein ved garden, og en adjutant ved navn Kaulbars fikk sine ordrer av ham. Sicre og Maigret så i samme stund kongen synke, med et dypt sukk, ned på brystvernet. De nærmet set: han var allerede død. En kule på et halvt pund hadde truffet ham i høyre tinning og hadde gjort et hull så bredt som tre fingrer. Hans hode lå veltet om på brystvernet; det venstre øyet var trykket inn, og det høyre var trådt helt ut av øyenhulen. Han var død i samme øyeblikk som han var rammet. Men han hadde, før han utåndet, hatt kraft til vilkårlig å føre ånden til sitt sverdhefte, og denne stilling hadde han beholdt.»

(Voltaire, Karl den tolvte. Konge av Sverige, 1731, oversatt av Prof. A. Trampe Bødtker, Nasjonalforlaget, Oslo, 1943, sitat fra side 304.)

Illustrasjon: Johan David Swartz (1678-1740), «Karl XII i Altranstädt» (1606-07), tegning, wikimedia commons. 

Stikkord: , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: