Archive for the ‘essay’ Category

«I stand here ironing»

mars 8, 2012

Da jeg skulle velge en forfatter og en tekst som skulle symbolisere dagen i dag, 8. mars, var det den amerikanske forfatteren Tillie Olsen (1912-2007) som først dukket opp i bevisstheten. Enkelt, med få ord og virkemidler, formidler hun tanker og sorg rundt omsorgen for sin førstefødte datter i historien «I stand here ironing», fra samlingen fortellinger Tell Me A Riddle, 1960. Det er i år 100 år siden Tillie Olsen ble født, nok en grunn til å vise til hennes fortellinger.

«I stand here ironing, and what you asked me moves tormented back and fort with the iron.
«I wish you would manage the time to come in and talk with me about your daughter. I’m sure you can help me understand her. She’s a youngster who needs help and whom I’m deeply interested in helping.»
«Who need help …» Even if I came, what good would it do? You think because I am her mother I have a key, or that in some way you could use me as a key? She has lived for nineteen years. There is all that life that has happened outside of me, beyond me.
And when is there time to remember, to sift, to weigh, to estimate, to total? I will start and there will be an interruption and I will have to gather it all together again. Or I will become engulfed with all I did og did not do, with what should have been and what cannot be helped.
She was a beautiful baby. The first and only one of our five that was beautiful at birth. You do not guess how …
(more…)

Advertisements

Montaigne – «Om uvirksomhed», fra «Essays»

september 15, 2009

Montaigne– «Da jeg for nylig trak mig tilbake til mit hjem, fuldt og fast besluttet på, så vidt det var mig muligt, ikke at give mig af med andet end at tilbringe den smule tid jeg endnu har tilbage i ro og ensomhet, syntes jeg ikke jeg kunne gøre min ånd en større tjeneste end at overlade den til fulstændig uvirksomhed, lade den beskæftige sig med sig selv, dvæle ved sig selv og hvile i sig selv. Hvilket jeg håbede, at den fra nu af ville have så meget desto lettere ved som den med tiden er blevet mere præget af alvor og modenhed. Men jeg synes – Lediggang splitter altid sjælen (Lucan) – tværtimot at den ter seg som en løbsk hest og har det hundrede gange så travelt med sig selv som den før havde med andre. Og den nedkommer med så mange fantasifostre og underlige vanskabninger i én pærevelling og uden mål og med, at jeg – for i ro og mag at kunne betragte dem og se hvor tåbelige og besynderlige de er – er begyndt at skrive dem ned i håb om med tiden at få den til selv at skamme sig over det.»

Fra Michel de Montaigne, Essays, bok 1 kapittel 8, «Om uvirksomhed»

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))