Archive for the ‘Fiction’ Category

«… – denne himmelen som var intetanende om sommertid og vintertid, og som …»

oktober 24, 2015

«Mens jeg gikk der og tenkte på Saint-Loups besøk, hadde jeg tatt en lang omvei; jeg var nesten kommet frem til Pont des Invalides. Gatelysene (forholdsvis få, på grunn av de tyske bombeflyene) var blitt tent, litt for tidlig, for «sommertiden», som nå var etablert for hele den lyse årstid, var blitt innført litt for tidlig, mens natten ennå falt nokså fort på (liksom sentralfyringen blir tent og slukket til bestemte datoer), og over den nattlig opplyste byen, på et stort stykke av himmelen – denne himmelen som var intetanende om sommertid og vintertid, og som ikke nedlot seg til å vise at klokken halv ni var blitt klokken halv ti – på et stort stykke av den blålige himmelen var det fremdeles litt dagslys. I hele den delen av byen som ble dominert av tårnene på Trocadero, så himmelen ut som et veldig, turkisfarvet hav som trekker seg tilbake og som allerede lar en rekke mørke klipper komme til syne, eller kanskje bare en rad fiskegarn som er hengt opp ved siden av hverandre, og som egentlig er små skyer. Et turkisfarvet hav som, uten at de er seg bevisst, fører menneskene som trekkes med i jordens veldige omdreining, denne jorden som de er gale nok til å utsette for sine stadige revolusjoner og nytteløse kriger, lik denne som akkurat nå besudler Frankrikes jord med blod. Men hvis man ble stående og stirre på den dovne og altfor vakre himmelen som fant det under sin verdighet å forandre timeplan, og som over den opplyste byen lot disse blålige farvetonene mykt forlenge sin dvelende dag, ble man helt svimmel: det var ikke lenger et utstrak hav, men en bratt skrent av blå isbreer. Og tårnene på Trocadero som forekom så nær den turkisfarvede skråningen, måtte være ekstremt fjernt fra den, liksom disse to tårnene i visse sveitsiske byer som kan gi inntrykk av å ligge rett ved siden av de høye fjelltoppene i det fjerne.»

Utdrag fra Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, «Den gjenfundne tid», side 86, oversatt av Anne-Lisa Amadou, 2. utgave, Gyldendal, 2000.

Carl_Ernst_von_Stetten_-_Junge_Bildhauer_auf_einer_Brücke_in_Paris

Carl Ernst von Stetten (1857-1942) «Unge skulptører på en bro i Paris», 1888, olje på lerret, 159 x 101 cm, Pittsburg, Carnegie Art Galleries, no. 62. Kilde: wikimedia commons

Sorg

desember 26, 2013

"ST. Cecilia" (1610), statue av Stefano Maderno (1576-1636), kirken Santa Cecili, Trastevere, Roma

Sorg –
vinterens regn
mot ruten

«Bare for forrykte»

mai 9, 2012

Nobelprisen i litteratur ble i 1948 tildelt Hermann Hesse «for hans inspirerte skrivekunst som på en dristig og gjennomtrengende måte eksemplifiserer de klassiske humanistiske idealene, samtidig som det er framført med stor stilsikkerhet.»

Er det ikke dette alle forfattere ønsker, nettopp det å «eksemplifisere de klassiske humanistisiske idealene», på godt og vondt? For, la oss se det i øynene, idealer representerer ikke alltid «det gode» …

Fra Der Steppenwolf, 1927 (norsk utgave, oversatt av Peter Magnus, Gyldendal, Oslo 2007), side 49:

«Det var en gang en mann som het Harry, kalt Steppeulven. Han gikk på to ben, han hadde klær på seg og var et menneske, men en steppeulv var han like fullt. Han hadde lært meget av det som mennesker med god forstand kan lære, og var en nokså klok mann. Men hva han ikke hadde lært, var dette – å være tilfreds med seg selv og sitt liv. Det var han ikke i stand til, han var et utilfreds menneske. Det kom sannsynligvis av at han innerst inne i sitt hjerte, til enhver tid visste (eller mente å vite) at egentlig var han slett ikke noe menneske, men en ulv på steppen. Kloke mennesker kan vel strides om det – om han nå virkelig var en ulv – om han en gang, kanskje allerede før sin fødsel, var blitt hekset om fra ulv til menneske, eller om han var født som menneske, men var blitt utstyrt med en steppeulvs sjel og besatt av den, eller om, på den annen side, denne troen på at han egentlig var en ulv, bare var en innbildning eller noe sykelig i ham. For eksempel kunne det jo tenkes at dette mennesket i sin barndom hadde vært vilt og ubendig og uskikkelig, at hans oppdragere hadde prøvet å slå villdyret i ham ihjel og nettopp på den måten hadde skapt den innbildning og den tro i ham at han faktisk var et villdyr, bare med et tynt overtrekk av oppdragelse og menneskelignende egenskaper. Om dette kunne man snakke lenge og interessant, man kunne til og med skrive bøker om det; men Steppeulven ville ikke ha noen glede av det; for ham var det jo det samme om ulven var hekset eller prylt inn i ham eller bare var en innbildning i hans sjel. Det som andre kanskje tenkte om det, og det som han selv kunne tenke, var fullstendig verdiløst for ham; det trakk så allikevel ikke ulven ut av ham.
Steppeulven hadde altså to naturer, …»

«I stand here ironing»

mars 8, 2012

Da jeg skulle velge en forfatter og en tekst som skulle symbolisere dagen i dag, 8. mars, var det den amerikanske forfatteren Tillie Olsen (1912-2007) som først dukket opp i bevisstheten. Enkelt, med få ord og virkemidler, formidler hun tanker og sorg rundt omsorgen for sin førstefødte datter i historien «I stand here ironing», fra samlingen fortellinger Tell Me A Riddle, 1960. Det er i år 100 år siden Tillie Olsen ble født, nok en grunn til å vise til hennes fortellinger.

«I stand here ironing, and what you asked me moves tormented back and fort with the iron.
«I wish you would manage the time to come in and talk with me about your daughter. I’m sure you can help me understand her. She’s a youngster who needs help and whom I’m deeply interested in helping.»
«Who need help …» Even if I came, what good would it do? You think because I am her mother I have a key, or that in some way you could use me as a key? She has lived for nineteen years. There is all that life that has happened outside of me, beyond me.
And when is there time to remember, to sift, to weigh, to estimate, to total? I will start and there will be an interruption and I will have to gather it all together again. Or I will become engulfed with all I did og did not do, with what should have been and what cannot be helped.
She was a beautiful baby. The first and only one of our five that was beautiful at birth. You do not guess how …
(more…)

En verden uten katedraler …

desember 3, 2011

«Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler. Jeg trenger deres skjønnhet og opphøyethet. Jeg trenger dem mot verdens tarvelighet. Jeg vil se opp mot lysende kirkevinduer og la meg blende av de overjordiske fargene. Jeg trenger deres glans. Jeg trenger den mot uniformenes skitne fellesfarge. Jeg vil la meg innhylle i den syrlige svalheten i kirkene. Jeg trenger deres bydende taushet. Jeg trenger den mot det åndløse brølet fra ekserserplassen og det åndrike skvalderet til medløperne. Jeg vil høre orgelbruset, denne oversvømmelsen av jordiske toner. Jeg trenger det mot marsmusikkens skjærende latterlighet. Jeg elsker mennesker som ber. Jeg trenger synet av dem. Jeg trenger det mot den lumske giften i det overflatiske og tankeløse. Jeg vil lese de mektige ordene i Bibelen. Jeg trenger den uvirkelige kraften i dens poesi. Jeg trenger den mot språkets forfall og parolenes diktatur. En verden uten disse tingene ville være en verden jeg ikke ønsker å leve i.»

Sitat fra Nattog til Lisboa av Pascal Mercier

((trykker her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Toleranse

august 5, 2011

«Tanke om tolerans»

Om jag tänkte som fan,
kanske tänkte hela dan
på mitt liv, og så fann
nån sorts mening som var sann,
ja, då får jag inte glömma en förbannat viktig greij:
att då gäller denna sanning bara mej.

Fra Danielsson, Tage, Tage Danielssons Paket, ISBN 91-46-14819-1

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))