Archive for the ‘klassiker’ Category

Dikt i advent – 13. desember – «Les Lu Chi og lag eit dikt» av Olav H. Hauge

desember 13, 2016

eiken-av-edvard-munch

Les Lu Chi og lag eit dikt

Les Lu Chi og lag eit dikt.
Han segjer ikkje korleis det skal vera.
Mange hadde måla ei eik fyrr.
Likevel måla Munch ei eik.

Olav H. Hauge

 

 

Fra diktsamlingen «Olav H. Hauges vakraste dikt», Det norske samlaget, Oslo, 2014
Illustrasjon «Eiken», 1906, Edvard Munch (1863-1944), olje på lerret,85 x 100, Thielska Galleriet, Stockholm

«… – denne himmelen som var intetanende om sommertid og vintertid, og som …»

oktober 24, 2015

«Mens jeg gikk der og tenkte på Saint-Loups besøk, hadde jeg tatt en lang omvei; jeg var nesten kommet frem til Pont des Invalides. Gatelysene (forholdsvis få, på grunn av de tyske bombeflyene) var blitt tent, litt for tidlig, for «sommertiden», som nå var etablert for hele den lyse årstid, var blitt innført litt for tidlig, mens natten ennå falt nokså fort på (liksom sentralfyringen blir tent og slukket til bestemte datoer), og over den nattlig opplyste byen, på et stort stykke av himmelen – denne himmelen som var intetanende om sommertid og vintertid, og som ikke nedlot seg til å vise at klokken halv ni var blitt klokken halv ti – på et stort stykke av den blålige himmelen var det fremdeles litt dagslys. I hele den delen av byen som ble dominert av tårnene på Trocadero, så himmelen ut som et veldig, turkisfarvet hav som trekker seg tilbake og som allerede lar en rekke mørke klipper komme til syne, eller kanskje bare en rad fiskegarn som er hengt opp ved siden av hverandre, og som egentlig er små skyer. Et turkisfarvet hav som, uten at de er seg bevisst, fører menneskene som trekkes med i jordens veldige omdreining, denne jorden som de er gale nok til å utsette for sine stadige revolusjoner og nytteløse kriger, lik denne som akkurat nå besudler Frankrikes jord med blod. Men hvis man ble stående og stirre på den dovne og altfor vakre himmelen som fant det under sin verdighet å forandre timeplan, og som over den opplyste byen lot disse blålige farvetonene mykt forlenge sin dvelende dag, ble man helt svimmel: det var ikke lenger et utstrak hav, men en bratt skrent av blå isbreer. Og tårnene på Trocadero som forekom så nær den turkisfarvede skråningen, måtte være ekstremt fjernt fra den, liksom disse to tårnene i visse sveitsiske byer som kan gi inntrykk av å ligge rett ved siden av de høye fjelltoppene i det fjerne.»

Utdrag fra Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, «Den gjenfundne tid», side 86, oversatt av Anne-Lisa Amadou, 2. utgave, Gyldendal, 2000.

Carl_Ernst_von_Stetten_-_Junge_Bildhauer_auf_einer_Brücke_in_Paris

Carl Ernst von Stetten (1857-1942) «Unge skulptører på en bro i Paris», 1888, olje på lerret, 159 x 101 cm, Pittsburg, Carnegie Art Galleries, no. 62. Kilde: wikimedia commons

På sporet av den tapte skjønnhet i litteraturen – «The Edible Metaphor»

mai 31, 2013

Skjønnhet – en egenskap ved natur og kunst som er opphav til en følelse av velbehag.
Dagens mennesker er på jakt etter velbehag, men ikke gjennom skjønnheten i natur og kunst, det er bare å følge med på hva som «slår» innen litteraturen i dag, for eksempel, se forsiden hos Litteraturfestivalen på Lillehammer 2013 her.

Francesc_Lacoma_i_Fontanet_-_Still_Life_-_Google_Art_Project_(559589)

The Edible Metaphor
What is the spice of speech? Meaning
and metaphor –
and yours is a cook’s garden of poetic
herbs.
Repetitive? Yes, but one need not fear
repetition
in poetry which can only improve the
more we read.

God seasons the pot of earth with
tastes, smells, colours – apples,
oranges, walnuts, quince and pomegranat;
the grapes of the wine never clog your
palate
even if they taste the same as last
year’s
or the year before …

Nasir Khusraw

(N.K (1004-1088) bereist persisk profet og filosof)

(Ill.:Francesc Lacoma i Fontanet (1784-1849), Stilleben ( 1814), olje på lerret, 385 mm x 465 mm, Museu Nacionale d’Art de catalunya, wikimedia commons)

Voltaires beretning om Karl den tolvtes død

februar 10, 2013

KARL_X~2

Levningene etter Karl den tolvte er blitt gravet opp minst 5 ganger. Årsaken er diskusjonen om hvem som skjøt ham 11. desember 1718 ved Fredriksten festning i Halden. Var det nordmennene, eller var det svenskene selv som skjøt? Voltaire skrev sin beretning om Karl den tolvte omkring 1730, kun 10-12 år etter kongens død og kunne hente sine kilder blant kongens samtidige, blant dem hans adjutant monsieur Sicre, som nevnes i teksten nedenfor.

«Den 11. desember, Andreasdagen, gikk han ut klokken ni om kvelden for å inspisere løpegraven. Han lot til å være misfornøyd med at parallellen ikke var ført så langt fram som han ønsket. En fransk ingeniør. Maigret, som ledet beleiringen, forsikret ham at festningen skulde bli tatt innen åtte dager: «»Vi får se,» sa kongen og fortsatte sin inspeksjon av arbeidet sammen med ingeniøren. Han stanset ved et punkt der løpegraven gikk i vinkel med parallellen. Her la han seg på kne ved den indre skråning, med albuene støttet på brystvernet og så på soldatene, som fortsatte gravingen i stjernelyset.

Selv den minste ting har sin interesse, når en mann som Karl den tolvte blir rammet av døden. Jeg kan forsikre at alt det som mange forfattere har skrevet om samtalen mellom kongen og ingeniør Maigret, er det rene oppspinn. Jeg skal her fortelle det som jeg med sikkerhet vet er det faktiske forhold.

Kongen var med halve kroppen utsatt for et kanonbatteri som var rettet mot det hjørnet der han stod. Det var ikke andre ved siden av ham enn to franskmenn: den ene var hans adjutant, monsieur Sicre, en klartenkt og energisk mann, som var gått i hans tjeneste i Tyrkia, og som var særlig knyttet til prinsen av Hessen; den andre var den nevnte ingeniør. Kanonen skjøt mot dem med kardesker. Kongen som hadde blottet seg mest, var mest utsatt. Noen skritt bak ham stod grev Schwerin, som kommanderte løpegraven. Grev Posse, kaptein ved garden, og en adjutant ved navn Kaulbars fikk sine ordrer av ham. Sicre og Maigret så i samme stund kongen synke, med et dypt sukk, ned på brystvernet. De nærmet set: han var allerede død. En kule på et halvt pund hadde truffet ham i høyre tinning og hadde gjort et hull så bredt som tre fingrer. Hans hode lå veltet om på brystvernet; det venstre øyet var trykket inn, og det høyre var trådt helt ut av øyenhulen. Han var død i samme øyeblikk som han var rammet. Men han hadde, før han utåndet, hatt kraft til vilkårlig å føre ånden til sitt sverdhefte, og denne stilling hadde han beholdt.»

(Voltaire, Karl den tolvte. Konge av Sverige, 1731, oversatt av Prof. A. Trampe Bødtker, Nasjonalforlaget, Oslo, 1943, sitat fra side 304.)

Illustrasjon: Johan David Swartz (1678-1740), «Karl XII i Altranstädt» (1606-07), tegning, wikimedia commons. 

«Bare for forrykte»

mai 9, 2012

Nobelprisen i litteratur ble i 1948 tildelt Hermann Hesse «for hans inspirerte skrivekunst som på en dristig og gjennomtrengende måte eksemplifiserer de klassiske humanistiske idealene, samtidig som det er framført med stor stilsikkerhet.»

Er det ikke dette alle forfattere ønsker, nettopp det å «eksemplifisere de klassiske humanistisiske idealene», på godt og vondt? For, la oss se det i øynene, idealer representerer ikke alltid «det gode» …

Fra Der Steppenwolf, 1927 (norsk utgave, oversatt av Peter Magnus, Gyldendal, Oslo 2007), side 49:

«Det var en gang en mann som het Harry, kalt Steppeulven. Han gikk på to ben, han hadde klær på seg og var et menneske, men en steppeulv var han like fullt. Han hadde lært meget av det som mennesker med god forstand kan lære, og var en nokså klok mann. Men hva han ikke hadde lært, var dette – å være tilfreds med seg selv og sitt liv. Det var han ikke i stand til, han var et utilfreds menneske. Det kom sannsynligvis av at han innerst inne i sitt hjerte, til enhver tid visste (eller mente å vite) at egentlig var han slett ikke noe menneske, men en ulv på steppen. Kloke mennesker kan vel strides om det – om han nå virkelig var en ulv – om han en gang, kanskje allerede før sin fødsel, var blitt hekset om fra ulv til menneske, eller om han var født som menneske, men var blitt utstyrt med en steppeulvs sjel og besatt av den, eller om, på den annen side, denne troen på at han egentlig var en ulv, bare var en innbildning eller noe sykelig i ham. For eksempel kunne det jo tenkes at dette mennesket i sin barndom hadde vært vilt og ubendig og uskikkelig, at hans oppdragere hadde prøvet å slå villdyret i ham ihjel og nettopp på den måten hadde skapt den innbildning og den tro i ham at han faktisk var et villdyr, bare med et tynt overtrekk av oppdragelse og menneskelignende egenskaper. Om dette kunne man snakke lenge og interessant, man kunne til og med skrive bøker om det; men Steppeulven ville ikke ha noen glede av det; for ham var det jo det samme om ulven var hekset eller prylt inn i ham eller bare var en innbildning i hans sjel. Det som andre kanskje tenkte om det, og det som han selv kunne tenke, var fullstendig verdiløst for ham; det trakk så allikevel ikke ulven ut av ham.
Steppeulven hadde altså to naturer, …»

April – en velsignet måned i hagen

april 10, 2012

Kanskje kommer våren litt tidligere i de tsjekkiske hagene, som vi leser om den i Karel Capeks lille hagebok, Et år i min hage, men man kjenner seg så absolutt igjen.

«Hagedyrkerens april
April er hagemannens virkelige velsignete måned. De elskende skal ha sin lovpriste mai i fred for oss. I mai opplever vi bare trær og blomsters blomstring, men i april folder de seg ut. Tro meg, denne spiren og løvsprett, disse skudd, knopper og kim er naturens største under, men mer vil jeg ikke røpe for Dem, ikke med et eneste ord. De kan jo selv sette Dem på huk og grave med fingeren i den løse jord og – hold pusten – Deres fingre rører ved et skjørt og levende skudd. Det lar seg ikke beskrive, like lite som et kyss kan beskrives – eller enkelte andre ting.

Mens vi nå snakker om dette sarte kim, ingen vet så nøye hva det kommer av, men det skjer påfallende ofte – når man trår inn i bedet for å fjerne en kvist eller trekke opp en satan av en løvetann, kommer man uvergerlig til å tråkke på et underjordisk skudd av en lilje eller en ballblom. Den knaser under foten og du stivner av skrekk og skam. I øyeblikket ser man på seg selv som et uhyre i hvis fotspor intet gress mer vil vokse. Eller man løsner med uendelig forsiktighet jorden i bedet med det gitte resultat å få kløvet en spirende løk med hakken eller kappet av et par spirende anemoner med spaden. Når man så redselsslagen viker tilbake, knuser man en blomstrende Primula eller knekker en Delphinium’s unge dusk. Jo større forsiktigheten er, desto verre blir skaden som anrettes. Det skal års praksis til før man lærer den ekte gartnerens mystiske og rå sikkerhet. Han tråkker hvor det faller seg uten å skade. Skulle det skje, gjør han i det minste ikke vesen av det.
Dette være sagt helt i forbigående.

April er ikke bare utfoldelsens, men også plantningens måned. Med begeistring, ja med vill begeistring har man bestilt hos gartneren de planter man ikke lenger kan leve foruten. Hos alle ens hage-venner har man lovet å komme for å hente avleggere. Aldri, – det sier jeg – aldri kan man få nok. Og så kommer den dagen da ethundreogsytti planter har satt hverandre stevne i din hage og vil i jorden. Du ser deg om og erkjenner sønderknust at det ikke finnes plass for dem.
…»

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Til forsvar for diktningen» av Sir Philip Sidney

februar 17, 2012

(side 30)
«I alle former for viten (jeg taler om menneskelig viten i overensstemmelse med det mennesker kan forestille seg) er dikteren monark. For han viser ikke bare veien, men gir et så vakkert bilde av den at det kan lokke hvemsomhelst til å slå inn på den. Som om din vei skulle gå gjennom en vakker vingård, gir han deg først en klase druer slik at du, med smaken i munnen, kan lengte efter å gå videre. Han begynner så visst ikke med obskure definisjoner, som må fylle bokmargen med forklaringer og tynge minnet med tvetydigheter; men han kommer til deg med ord som er vakkert ordnet i forhold til hverandre, enten ledsaget av eller forberedt for musikkens henrykkende evne. Og med en fortelling kommer han til deg, med en fortelling som holder barn borte fra leken, og gamle mennesker fra peiskroken. Den pretenderer ikke noe mer enn å være en fortelling, og har bare til hensikt å vinne sinnet over fra ondskap til dyd, akkurat som man ofte kan få et barn til å ta de sunneste tingene ved å gjemme dem i andre som smaker godt. Men hvis man skulle begynne å fortelle dem om hvordan den egentlig var, den aloesaften eller rabarbraen de skulle ta, så ville de heller ta medisinen gjennom ørene enn gjennom munnen. Slik er det med menneskene (de fleste av dem er barnslige når det gjelder de beste tingene, helt til de ligger i graven): Glade vil de være for å høre fortellingene om Herkules, Akhillevs, Kyros og Aaeneas, og når de hører dem, må de nødvendigvis høre den rette beskrivelse av visdom, tapperhet og rettferd. Var disse blitt nakent, det vil si filosofisk, fremstilt, ville de sverge på at de var blitt plassert på skolebenken igjen.»

Utdrag fra boken Til forsvar for diktningen av Sir Philip Sidney (1554 -1586), engelsk hoffmann, dikter og litteraturteoretiker. I tekstbiten ovenfor trekker Sidney fram diktningens fortrinn, sammenlignet med filosofi og historie.
Boken er oversatt og med forord, noter og efterord av Jan W. Dietrichson.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Kunsthistorie – ved Helen Gardner

januar 23, 2012

«The goal of art history is the descerning appreciation and enjoyment of art, from whatever time and place it may have come, by whatever hands it may have been made. Outside the academic world, the terms art and history are not often juxtaposed (norsk: sidestilt). People tend to think of history as the record and interpretation of past human actions, particularly social and political actions. Most think of art – quite correctly – as something present to the eye and touch, which, of course, the vanished human events that make up history are not. The fact is that a visible and tangible (norsk: til å ta på) work of art is a kind of persisting event. It was made at a particulare time and place by particular persons, even if we do not always know just when, where, and by whom. Although it is the creation of the past, art continues to exist in the present, long surviving its times; Charlemagne  has been dead for a thousand years, but his chapel still stands at Aachen.»

Fra Helen Gardner‘s Art through the Ages, først publisert i 1926, fortsatt aktuell og i salg i nye og reviderte utgaver.

((trykke her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Hvorfor økologisk mat …?

januar 3, 2012

Gjentatte ganger hører jeg journalister og politikere stille spørsmål ved «nytten» av økologisk mat. Burde vi ikke heller sette spørsmålstegn ved den ikke-økologiske maten?
Rachel Carsons bok Silent Spring (1962) hjelper oss med litt av historien bak den ikke-økologiske maten.

«Chapter 3
Elixirs of Death

For the first time in the history of the world, every human being is now subjected to contact with dangerous chemicals, from the moment of conception until death. In the less than two decades of their use, the synthetic pesticides have been so thoroughly distributed throughout the animate (levende, besjelede) and inanimate world that they occur virtually everywhere. They have been recovered from most of the major river systems and even from streams of ground-water flowing unseen through the earth. Residues of these chemicals linger in soil to which the may have been applied a dozen years before. They have entered an lodged in the bodies of fish, birds, reptiles, and domestic and wild animals so universally that scientists carrying on animal experiments find i almost impossible to locate subjects  free from such contamination. They have been found in fish in remote mountain lakes, in earthworms burrowing in soil, in the eggs of birds – and in man himself. For these chemicals are now stored in the bodies of the vast majority of human beings, regardless of age. They occur in the mother’s milk, and probably in the tissues of the unborn child.

All this has come about because of the sudden rise and prodigious (uhyrlige) growth of an industry for the production of man-made or synthetic chemicals with insecticidal (innsektmiddel) properties. This Industry is a child of the Second World War. In the course of developing agents of chemical warfare, some of the chemicals created in the laboratory were found to be lethal to insects. This discovery did not come by chance: insects were widely used to test chemicals as agents of death for man.

The result has been a seemingly endless stream of synthetic insecticides. In beeing man-made – by ingenious laboratory manipulation of the molecules, substituting atoms, altering their arrangement – the differ sharply form the simpler inorganic insecticides of pre-war days. These were derived from naturally occuring minerals and plant products – …»

Les mer i Rachel Carson, Silent Spring, utgitt første gang i 1962 i USA av Houghton Mifflin. Kan kjøpes ny og brukt på amazon.com, bokkilden.no og leilighetsvis i antikvariater. Innledning til boken er skrevet av forskjellige kjente personligheter i de mange utgavene som er kommet siden 1962, som visepresident Al Gore og Lord Shackleton, m.fl.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Hagedyrkerens desember» av Karl Capek

desember 7, 2011


Julerose

Tilbudene fra Thompson & Morgan mottas nesten daglig på e-post, frø av alle slag, sommerblomster, grønnsaker …
Jeg kommer til å tenke på Karel Capek og hans lille bok Et år i min hage. Hva skriver han om desember? Denne måneden som ingen tenker hage, unntatt da Thompson & Morgan, som prøver å dra min oppmerksomhet bort fra juleforberedelser og ut i hagen.

Sitat fra kapitlet «Hagedyrkerens desember»:

«Nå er gudskjelov alt overstått. Enda er her et og annet som kunne gjøres. Denne jorden der borte er jo som bly og denne Centaurea‘n hadde jeg egentlig tenkt å flytte. Men fred være med den. Nå kommer jo snøen. Sett at du gikk ut, hagemann, for å se din hage for første gang?

Se det svarte som stikker opp av snøen, det er en rødbrun Viscaria. Dette tørre strået er en  blå akeleie. Denne tuen med innskrumpete blad er en Astilbe. Og den kosten der, det er en Aster ericoides og dette her, det ser ut som ingenting, men er en orasje farget Trollius, og denne lille såten er en Dianthus, ja visst er det en Dianthus. Og denne stilken her må sikkert være en rød røllik.

Men huff så kaldt det er. Ikke en gang om vinteren kan en fryde seg over sin hage. Gå da inn og legg på peisen. La hagen sove under snøens lette dundyne. Er det ikke godt å kunne tenke på andre ting? Vi har jo bordet fullt av bøker som vi ikke har rukket å lese. Vi har så mange andre planer og bekymringer, la oss ta fatt på dem. Men er nå alt vel dekket med bar? Har Tritonia‘en fått tilstrekkelig over seg? Vi har vel ikke glemt å dekke Plumbago‘en? Og Kamelia‘en skulle egentlig skjermes med en gren. Tenk om knollene under den asiatiske ranunkel ikke skulle skyte! Hva skulle vi da plante i stedet? La meg se – vent et øyeblikk – det kan vi finne i en av prislistene.

I desember er det meste av hagen å finne i en mengde kataloger. Hagedyrkeren selv overvintrer under glass i oppvarmet rom, begravd til halsen – ikke i gjødsel og granbar, – men i prislister, sirkulærer, bøker og brosjyrer hvor han leser om: … «