Archive for the ‘lyrikk’ Category

Dikt i advent – 14. desember – «Til hjertene» av Gunnar Reiss-Andersen

desember 14, 2016

 

godeys_ladys_book_1840_14767527914

Til hjertene

Glem aldri henne
som kanskje ventet
på å få møte
deg hele livet.

Glem aldri henne
som har din lengsel.
Glem aldri henne
for den du elsker.

Glem aldri henne,
for hun alene
er det du elsker
i den du elsker.

Gunnar Reiss-Andersen

Advertisements

Sorg

desember 26, 2013

"ST. Cecilia" (1610), statue av Stefano Maderno (1576-1636), kirken Santa Cecili, Trastevere, Roma

Sorg –
vinterens regn
mot ruten

«… våga pröva din flygförmåga, …»

august 8, 2012

Dikt av Kent Andersson

Vingen

Vi går alla omkring med en vinge
som vi inte kan flyga med
som blir til en puckel för oss,
som vi måste smyga med.
Vi hadde nog kunnat flyga
om inte alla vicevärdar …
… konstaplar, småpåvar …
… alla dom praktiska,
taktiska, nitiska, kritiska …
… anemiska, akademiska,
felfinnarna med pekpinnarna …
… hadde sagt:
«Du kan väl inte flyga!»
«Håll dig på marken,
din envingade jävel»!
«Drömmer du ens om at våga
med ett enda vingslag
pröva din flygförmåga,
så tar vi din vinge en dag.»
Vi går alla omkring med en vinge.
En dröm, en längtan, en sång.
Tänk om våra vingar finge flyga
tilsammans en gång.
Så nästa gång du ser en vinge
flaxa ôver taken
ska du inte springa hem
och bli nervös.
Nej, du ska bara stanna
och begrunda saken
och sen tänka:
«Där är en som sluppit lös.»

«tid for ømhet -» av Sivert Øydvin

mars 9, 2012

I går, 8. mars, leste jeg en artikkel i lokalavisa som het «Vi maler barnehage og likestilling med rosa glasur, det sprekker når livet tar tak i en.» «Nå må det være barna og omsorgens tur i likestillingen», skriver forfatteren.

Tankene gikk til et dikt av Sivert Øydvin, skrevet på 1980-tallet.

«tid for ømhet -«

– føler du
gufset
fra en kald verden
der følelser er døde
og hjerter lukket?
– ser du
hastende skygger
av ensomme –
angsfylte –
usikre -?
– hvor
blir det av
vernende armer
og kjærtegnende hender –
hjerte mot hjerte?
– når skal vi få
tid for ømhet -?

(Diktet ble funnet og klippet ut av lokalavisa Tønsbergs Blad.)

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Rudolf Nilsen – om vårsorger

februar 27, 2012

Ta det rolig

Nu er det vår. Og vi har vårsorg begge to.
Jeg sørger mest for mine gamle sko.

De er så usigelig alderstegne nu,
og både overlær og såler er itu.

Det siler vann i dem på kryss og tvers.
Og alle ser jeg er en mann som lager vers.

Din sjel er anderledes sart og fin,
du ønsker dig non dun om halsen din.

En sånn en boa som de andre har.
Det er så flaut å gå med halsen bar.

Med maraboufjør som det bruser i
og som småpiker ligner puser i.

Men ta det rolig. Det er rart med kjærlighet;
den truer talg av trebokk, som du vet.

Ja, Selv om jeg går skoa av mig
så får du en boa av mig!

Fra diktsamlingen Hverdagen, 1929, Oslo, Gyldendal forlag.

Rudolf Nilsen (1901-1929) regnes som en av våre betydeligste proletarlyrikere, og han er også en av de få som skriver på riksmål. Ivar Havnevik skriver i sin bok Dikt i Norge, side 318, at «Rudolf Nilsens syn på diktets funksjon tilsvarer det vi finner hos Øverland: Diktet er ikke noe mål i seg selv, dvs. utelukkende til fornøyelse eller estetisk opplevelse, men et middel til å styrke leseren i hans livssituasjon, eller til å vekke ham til å ta standpunkt i samfunnsstriden. Dermed er det rimelig at diktets form blir tradisjonell – med en direkte, ukomplisert uttrykksform, klare og formsikre strofer. I rytmer og ordvalg har de likevel mer til felles med Wildenveys lyrikk, …»

Men så er det rart med våren. Litt fornøyelig innhold og romantikk finnes også i Rudolf Nilsens dikt!

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«En hund er så tydelig i alle ting …»

desember 27, 2011

Når tankene visner,
er hunden en båt.
Kom, hund, sier jeg
og legger til ved bryggen,
klapper den på hodet.

En hund er stå tydelig i alle ting.
Halen forteller alt som er viktig å vite,
verken mer eller mindre.
Jeg kjenner den halen.
Det er selve indikatorhalen
på hva jeg er verdt
og hvem vi er.

For det er oss to.
Det er hunden med sin hale
og jeg med disse ordene,
og alt som er, det er,
slik alt som er, er.

Fra Gro Dahles diktsamling Støvet, skyggen, hunden og jeg, 2011, Oslo, Cappelen Damm.

(Dersom forfatteren eller forlaget har noe i mot at diktet ligger ute på denne bloggen, vennligst legg inn en kommentar og jeg skal fjerne det med en gang, i likhet med kommentaren.)

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Smilets land» – av Sivert Øydvin

desember 25, 2011



Smilets land

– tider
med kriser
problemer og
uløselige
konflikter
har lett for å
projisere
alvorets skygger
over på selve
livsholdningen –

– i slike
kuldeperioder
kan det være
livsviktig
at smilet
overvintrer –
at vi av og til
kan løfte
oss opp på
gledens
luftige skyer —

s.ø.

Dikt av Sivert Øydvin, publisert i Tønsbergs Blad på begynnelsen av 1990-tallet.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Tjøme-vinter» av Sivert Øydvin

desember 5, 2011

Tjøme-vinter
– en sen-januardag
med tindrende høy himmel
over «Ytre Oslofjord» –

– bare noen ilinger
båret av en laber syd-ost
røper at vi befinner oss
i «den kjølige årstid» –

– slentreturen
gjennom skogen mot Hulebak
er som en sommerreprise –
med grønt bregneflor
over mosesjatterte kanuser –
– bare løvet mangler – –

– og stillheten –
bare to stemmers
lavmælete kommunikasjon –
og det svake suset av vind
over stengte sommerhus –
og måkers fjerne rop
over en stille bukt – –

– det er da man med Faust
kan si til øyeblikket:
– «Ikke forsvinn! –
Alt er så vakkert!»

s.ø.


For å lese flere dikt av Sivert Øydvin, gå til forsiden av bloggen (se parentes nedenfor), venstre-klikk på vinduet «søk på dette nettstedet», øverst til høyre, og skriv inn navnet hans.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Atlantis» av Sivert Øydvin

desember 4, 2011

Atlantis
– lenge
etter at
ropene stilnet
og bildet
begynte å sløres
ble overflaten
stadig rystet av
etterdønninger
fra dypet –
og varme strømninger
brøt frem
som fra en
undersjøisk geysir –
– og da
den siste
svake krusningen
ringet seg ut
og døde bort
slo tomheten inn
som en ny bølge –
– men ennå synes
hjertets ekkolodd
å tegne
et flimrende
radarportrett –
– et portrett
gjennom tårer –

s.ø.

Et dikt av Sivert Øydvin, publisert i Tønsbergs Blad

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Siste nytt om hvite plaststoler – «Smilande benk»

mars 24, 2011

«Smilande benk»

Sommer 1995

Mannen som bur nedi lia
må tydelegvis ha merkt seg
at «møbler av plast
har eg elles lite til overs for».

Der to kvite plaststolar stod i fjor
står i år ein solid trebenk.
Ny å sjå til. I alle fall nymåla.
Glinsande grøn.

Kan ein benk smile?
Denne benken kan.

Da mannen ommøblerte
her på bakketoppen
må han ha smilt i skjegget.
Og smilen blanda seg med grønmålinga
så no står benken og smiler med hele seg.

Og eg som går og set meg der
smiler tilbake med heile meg.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))