Archive for the ‘natur’ Category

Hvorfor økologisk mat …?

januar 3, 2012

Gjentatte ganger hører jeg journalister og politikere stille spørsmål ved «nytten» av økologisk mat. Burde vi ikke heller sette spørsmålstegn ved den ikke-økologiske maten?
Rachel Carsons bok Silent Spring (1962) hjelper oss med litt av historien bak den ikke-økologiske maten.

«Chapter 3
Elixirs of Death

For the first time in the history of the world, every human being is now subjected to contact with dangerous chemicals, from the moment of conception until death. In the less than two decades of their use, the synthetic pesticides have been so thoroughly distributed throughout the animate (levende, besjelede) and inanimate world that they occur virtually everywhere. They have been recovered from most of the major river systems and even from streams of ground-water flowing unseen through the earth. Residues of these chemicals linger in soil to which the may have been applied a dozen years before. They have entered an lodged in the bodies of fish, birds, reptiles, and domestic and wild animals so universally that scientists carrying on animal experiments find i almost impossible to locate subjects  free from such contamination. They have been found in fish in remote mountain lakes, in earthworms burrowing in soil, in the eggs of birds – and in man himself. For these chemicals are now stored in the bodies of the vast majority of human beings, regardless of age. They occur in the mother’s milk, and probably in the tissues of the unborn child.

All this has come about because of the sudden rise and prodigious (uhyrlige) growth of an industry for the production of man-made or synthetic chemicals with insecticidal (innsektmiddel) properties. This Industry is a child of the Second World War. In the course of developing agents of chemical warfare, some of the chemicals created in the laboratory were found to be lethal to insects. This discovery did not come by chance: insects were widely used to test chemicals as agents of death for man.

The result has been a seemingly endless stream of synthetic insecticides. In beeing man-made – by ingenious laboratory manipulation of the molecules, substituting atoms, altering their arrangement – the differ sharply form the simpler inorganic insecticides of pre-war days. These were derived from naturally occuring minerals and plant products – …»

Les mer i Rachel Carson, Silent Spring, utgitt første gang i 1962 i USA av Houghton Mifflin. Kan kjøpes ny og brukt på amazon.com, bokkilden.no og leilighetsvis i antikvariater. Innledning til boken er skrevet av forskjellige kjente personligheter i de mange utgavene som er kommet siden 1962, som visepresident Al Gore og Lord Shackleton, m.fl.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Tjøme-vinter» av Sivert Øydvin

desember 5, 2011

Tjøme-vinter
– en sen-januardag
med tindrende høy himmel
over «Ytre Oslofjord» –

– bare noen ilinger
båret av en laber syd-ost
røper at vi befinner oss
i «den kjølige årstid» –

– slentreturen
gjennom skogen mot Hulebak
er som en sommerreprise –
med grønt bregneflor
over mosesjatterte kanuser –
– bare løvet mangler – –

– og stillheten –
bare to stemmers
lavmælete kommunikasjon –
og det svake suset av vind
over stengte sommerhus –
og måkers fjerne rop
over en stille bukt – –

– det er da man med Faust
kan si til øyeblikket:
– «Ikke forsvinn! –
Alt er så vakkert!»

s.ø.


For å lese flere dikt av Sivert Øydvin, gå til forsiden av bloggen (se parentes nedenfor), venstre-klikk på vinduet «søk på dette nettstedet», øverst til høyre, og skriv inn navnet hans.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Hva Jorden trenger nå er «økointelligente» mennesker. Ikke sant, Arne Næss?

mars 14, 2011

«Økointelligent» – inspirert av Arne Næss’ økosofi.

Ja, hvor økointelligente er vi? Hvor økointelligente er våre politikere? Vi snakker om sosial intelligens, språklig intelligens, logisk intelligens, visuell intelligens, … Hva med økointelligens?  

Kanskje er det økointelligente mennesker vår fantastiske klode, Jorden, trenger aller mest?

Arne Næss skriver i sin bok Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft. (1998) om sin økosofi, fra kapittel 5, «En følelse for alt som er levende», side 105:

«En økosofi er et helhetssyn som til dels er inspirert av arbeidet for å løse den økologiske krisen. Ordet «økosofi» er sammensatt av prefikset «øko», som kommer fra det greske ordet oikos. Det oversettes med «hushold» og kan forstås som selve livsgrunnlaget på jorden, økosværen. «Sofi», fra gresk sofia, står for klokskap og visdom. Økosofi dreier seg altså om klokskap og visdom i forhold til vårt livsgrunnlag på jorden.»

Arne Næss hevder at «økologi som vitenskap sier ikke hva vi skal, bør eller må gjøre. Derfor har ikke økosofi bare økologiske premisser. Økologien former prøvbare hypoteser om hva som faktisk skjer  med livets rikdomg og mangfold på vår vidunderlige planet. Men den sier ikke at planeten er vidunderlig, tvert imot er det vitenskapelig mer interessant å se nye, eiendommelige endringer enn å utforske stabile forhold.

Det som nå skal til …

(more…)

«Kanin a la Berlin»

november 11, 2009

"Double Happiness" (1061) av Tsui PoRabbit a la Berlin (les mer her) er en kort dokumentarfilm om kaninene som ble fanget mellom den doble Berlinmuren. Der levde de til å begynne med et beskyttet liv, de ble til og med matet hvis det var dårlig med gress. Reven var blitt igjen på utsiden og var ikke lenger noen trussel. Soldatene fikk ikke lov å løsne skudd unødig. Siden ble de forgiftet og skutt på, men likevel, da muren falt, strømmet de ut og inn i byen. En liten dokumentarfilm, nydelig laget, og nominert til Oskar i sin sjanger.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Kilden eller Brevet om fiskeren Markus»

oktober 19, 2009

«Fiskeren Markus
Det var så vemodig, syntes han og la sig tilbake i puten og gråt. Når han så hadde grått en stund, kom mattheten atter og tok ham ifra. Så lå han på ny og døste og drømte og så ut i et billedmylder som gled forbi ham i sakte strøm. Under det her ebbet kraften ut – for hver en gang som han vendte tilbake, så var han som mer vissen enn før. Men på samme tid som han visnet var det som noe skjøt vekst inni ham og nærte sig av det som foregikk. Her skjedde som en oppfyllelse i ham, der han lå under kjødets lov og var den hjemfallen med alt sitt. For kjødets lov var ikke den eneste, her var opfyllelsens lov som all skapning stundet imot. Når Marie iblandt bøide sig over ham og skulde se om han sov – å, da lå Markus på ryggen og så tvers gjennom taket, tvers gjennom rommet og hemmeligheten og fattet alt i et blink som det var. Ja, det var i det halve sekund som han var opløftet over det hele og fikk forståelsen evig inn. Han så hvordan menneskets liv var ment, hvordan de satt til bords rundt jorden og holdt måltid og spiste og drakk. Det var ment som et brorskapsmåltid, lykkelig den som forstod det var slik, det var ment som et kjærlighetsmåltid som skulde binde dem alle isammen innen det store adskillelses stund. Og alt mens de satt og spiste og drakk, så sendte den evige bud på dem og hentet dem til sig og tok dem bort. Ja, en efter en så fikk de bud og måtte legge skjeen ifra sig, alle fikk bud og måtte av sted. Nu var budet kommet til Markus, nu var det hans tur å gå med. Kunde han gå med frimodig åsyn, kunde han reise sig glad fra stolen og følge budet med tillit og tro? Å, men han var bare et lite menneske, Vårherre tilgi ham om han blev redd, om mørket skremte og slo ham med angst.
Den siste dagen han levde, lå han og prøvde sig innerst inn – om han kunde tilgi som skrevet stod og skilles fra menneskene uten nag. Han tok dem for sig en efter en, alle som hadde trådt på ham likesom, alle som hadde skubbet ham fra sig og vært uvennlige all sin tid. Skomakeren, kunde han tilgi skomakeren? Jo, han kunde tilgi skomakeren, det var riktig en flink kar. Enn Kristen, kunde han tilgi Kristen? Jo, han kunde tilgi Kristen med. Så lå han og kjente sig lettet og glad og kom til å huske profeten Elias som blev optatt av en gloende vogn. Nu skulde Markus optas han med, nok kom her ingen vogn efter ham, men det kunde også være det samme. For det kom ikke an på måten, det var målet som det kom an på, målet som var og som er og som blir …
Et menneske kommer til verden – en ånd daler ned på jorden, den roter en støvsky op omkring sig, tar støv på og sleper det rundt. Når dens tid her nede er omme, legger den atter støvet av og vender tilbake i det eviges favn.»

Gabriel Scott
Gabriel Scott

Fra Kilden av Gabriel Scott, 1918.
Boken regnes som Gabriel Scotts mesterverk, «en lyrisk beveget hyllest til naturen og naturfromheten», sitert fra boken «Gabriel Scott», 1949, av Arne Beisland.
Du kan lese mer om Gabriel Scott (1874-1958) på nettsiden til Gabriel Scott Selskabet. «Kilden eller Brevet om fiskeren Markus» ble i år, 2009, utgitt på engelsk, oversatt av forfatterens sønnesønn, Jan Scott, og har fått tittelen Markus – The Fisherman. Sitat fra lanseringen i mai ved UiA: «Fiskeren Markus viser en livsforståelse, en livsglede, et måtehold, en toleranse og en sans for naturen som kan gi en impuls til oss alle i vår travle og pengefokuserte tid. Boka vil også egne seg glimrende som inspirasjon for norske studenter og som gavebok til amerikansk- og engelsklesende venner og forbindelser i og utenfor USA», ifølge Thor Einar Hanisch.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Hagedyrkerens oktober»

oktober 10, 2009

Utdrag fra bokden Et år i min hage av Karel Capek (se innlegg 26. september 2009):

Delphinium staphisagria«Oktober! Da legger naturen seg i dvale – sier man. Men hagedyrkeren vet bedre, – han kan fortelle at oktober er en like god måned som april. For det vet vi, at oktober er den første vårmåned for den skulte vekst, for det som spirer og skyter knopp under jorden, – den måned da knoppene fylles med saft. Man trenger bare å pirke litt i jorden, straks treffer man på saftspente knopper, tykke som en tommeltott, skjøre spirer og kjempende røtter. Det lar seg ikke nekte – våren er her! Gå ut og plant, hagemann! (Pass bare på at du ikke kløver en spirende narciss med spaden!)

Altså er oktober blant alle måneder utplantningens og omplantningens tid. Tidlig om våren står hagedyrkeren foran sitt bed hvor staudenes små spydspisser begynner å titte opp her og der, og han sier tankefullt: «Her ser det litt bart og tomt ut, jeg blir visst nødt til å plante noe her.» En måneds tid senere står hagedyrkeren foran samme bed som i mellomtiden er overgrodd med to meter høye dusker av Delphinium, en jungel Prethrum og en urskog av klokkeblomster og gudene må vite hva ellers, og han sier tankefullt: «Det er litt tett og forvokst her. Jeg blir visst nødt til å rydde opp, tynne ut og plante om.» –anacyclus pyrethrum— I oktober står hagemannen foran samme bed igjen, hvor et par tørre blad og en vissen stengel er igjen, og sier tankefullt til seg selv: «Det er visst bart og tomt her. Jeg må plante noe, – en fem, seks phlox eller en av de store høstastersene.» Og så gjør han det. Hagedyrkerens liv er fylt med forandring og virkelyst.»

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Rådyrenes hemmelige liv

oktober 9, 2009

The Hidden Life of DeerDen amerikanske antropologen og forfatteren Elizabeth Marshall Thomas (1931) har skrevet boken The Hidden Life of Deers, «Rådyrenes hemmelige liv», Oktober 2009, HarperCollins Publishers. En vinter det var lite mat for rådyrene, begynte hun å fore dem, selv om the New Hampshire Fish and Game Departmen frarådet henne å gjøre det.

Hun hørte ikke på dem. Hvorfor? Fordi rådyrene frøs og var sultne, fordi de ikke hadde funnet nok mat om høsten og fordi hver av dyrene bare hadde dette ene livet.

Hun samlet små, men interessante observasjoner om dem og mange vil kanskje endre sitt syn på rådyr når de leser boken. Hun skriver om deres sexliv, deres sovevaner, dere fordøyelse.

I Norge, som i Thomas’ New Hampshire, jaktes det stort på rådyr, de er jo «skadedyr», spiser tulipaner, tar med seg flått, skaper problemer når de blir overkjørt … Forfatteren er ikke i mot jakt, men protesterer mot måten det jaktes på; kamuflerte jegere som sniker rundt og lokker på dyrene. Lokkingen, skriver hun, «ligner på å fiske med dynamitt».

Hvor skadelig er det å gi rådyrene mat? Hvor skadelig er det å skyte dem («scribos» anmerkning)? Jeg sier som forfatteren, de må gjerne spise buskene i hagen helt ned til rota, hvis de har lyst til det.

Les utdrag fra boken i «New York Times her.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Karel Capek – «Et år i min hage»

september 26, 2009

Karel_capek, lastet ned fra Wikipediasiden om sammeKarel Capek (1890-1938) er kanskje mest kjent som en av de første som skrev science fiction, en form for utopisk science fiction, om hva som er mulig utvikling for menneskene (jfr. Huxley og Orwell). En av hans meste kjente bøker, Salamanderkrigen» fra 1936 blir regnet som en tidlig bok i denne sjangeren. Hans forfatterskap var mangesidig, preget av intelligens og humor. Han har vært en inspirasjon for Vaclac Havel. Siden han advarte mot nazistisk og fascistisk diktatur ble hans penn betraktet som farlig, for farlig. Trolig ville han ikke ha overlevd nazistenes herredømme i Tsjekoslovakia under 2. verdenskrig, men han døde en ikkevoldelig død, av lungebetennelse, kun 48 år gammel. (Les mer om hans utrolig varierte arbeider, trykk  rød link «Karel Capek» ovenfor.)

Capek studerte filosofi i Paris, Berlin og Praha, han var journalist og forfatter, men han må også hatt tid til sin hage. Boken jeg vil gi et avsnitt av, heter Et år i min hage og den er full av kunnskap og filosofi om planter, hagestell og ikke å forglemme de som arbeider med planter og hager.

SaxifragaFra kapittelet «Hagedyrkerens september», siden det er måneden vi nå er i, og siden jeg selv ikke bare har en «liten skråning» i min hage; hele hagen er en eneste stor skråning … :

 «Hvis De i Deres hage har en liten skråning eller en smal terrasse, vil jeg fremkomme med det oppriktige råd at De anlegger et steinbed. For det første er et slikt steinbed meget vakkert å se på når det er overgrodd med Saxifraga-puter, Aubrieta, AlyssumArabis og andre herlige steinstaduer. For det annet er det å bygge et steinbed et betydningsfullt og fengslende arbeid. En mann som bygger et steinbed føler seg som en Cyklop når han så å si med elementær kraft legger klippe på klippe, lager bakker og dalfører, flytter berg og reiser svimlende avsatser. Når han da – med ryggverk – har lagt siste hånd på sitt gigantiske arbeid, oppdager han at det tar seg noe annerledes ut enn fjellandskapet han hadde tenkt seg. Hans produkt minner om en haug med skrap og stein. Men ta Dem ikke nær av det. I løpet av et år vil skraphaugen forvandles til det skjønneste bed, det vil stråle av bitte små blomster, det vil dekkes av de nydeligste puter og Deres glede vil bli stor. Det sier jeg Dem: legg an et steinbed!

*

Det lar seg ikke nekte, høsten står for døren, – erkjennelsen kommer med de blomstrende høstasters og høstkrysantemum. Disse høstblomstene utfolder seg med en særlig kraft og overdådighet, de er ikke nøye på det, den ene blomsten er som den andre, men slike masser av dem! Det sier jeg; denne blomstringen i moden alder er mektigere og lidenskapeligere enn den unge vårs urolige og kåte sprett. Den gir det voksne menneske fornuft og følelsen av konsekvens. Skal her endelig blomstres, så skal de skje grundig. Og rikelig med honning skal det være så biene kommer til. Hva gjør det vel om et blad eller to flagrer hen over høstens rike flor? Ser De da ikke at naturen ikke kjenner til tretthet?»

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Erik Bye – «Vinterlys»

september 21, 2009
RIMG0059Fra «Forord» i Erik Byes bok , Vinterlys, Oslo, Cappelens forlag, 2001

 «Jorden?» sa Standing Bull og så undrende på meg. «Sitter du her og sørger og gråter for Jordens skyld? Dere hvite er noen merkelig, egosentriske skapninger. Jorden trenger ikke deres tårer.»

Det er lenge siden jeg møtte gamle Standing Bull fra Montana, men jeg har tenkt mye på ham i det siste, etter terrorangrepen på min fødeby New York og mot selveste Pentagon i Washington. Jeg har også tenkt på ham i dager og uker senere, mens vi har ventet på mottiltakene som vi har visst ville komme. Nå er krigen i full gang. Et begrep vi har vært fortrolig med helt siden Kain slo sin bror Abel i hjel. I skrivende stund faller det raketter, bomber og brød over det ulykkelige Afghanistan. Bomber og brød! Foreløpig har bombene drept fire hjelpearbeidere og et ukjent antall sivile, mens mye av brødet er dalt ned i minelagte områder. Fra en hule i de utilgjengelige fjellene stirrer Osama bin Ladens flammende øyne – hvis han da ikke sitter på Theatercafeen, hvem vet? – og hele verden, særlig den vestlige, skjelver. Hvor lenge denne «nye» krigen vil vare og hvilke konsekvenser den vil ha i lengden, er det ingen som kan forutsi. For meg er det naturlig å la tankene gå til Standing Bull.

«Jorden trenger ikke dine tårer,» hadde han sagt, og jeg ba ham visst om unnskyldning for at jeg hadde latt mitt mismot avtegne seg i mine ansiktstrekk.

«Unnskyld,» sa jeg, «men har ikke du og jeg sittet her lenge og snakket om de vanvittige tilstandene i verden, om atomtrusselen vi lever under og faren for jordens utslettelse?»

«Du har misforstått meg på et viktig punkt,» sa Standing Bull. «Jorden kommer ikke til å utslettes eller gå under. Det har jeg aldri sagt. Jeg har snakket om menneskenes tid på jorden. Hvorfor er dere hvite så hysterisk redde for å innse at menneskeartens tid på jorden snart er forbi? Alle tegn i min gamle religion sier meg det. Dere har selv skapt muligheten for utslettelse og driver fortsatt rovdrift på selve Gamlemor Jord. Hun kommer ikke til å finne seg i det. Hun kommer til å feie menneskekrypet av stakken som en samling pissmaur slik hun har kvittet seg med andre skapninger før. Så vil hun føde nye skapninger, kanskje endog en ny type menneske, hvem vet? Snakk ikke om jordens undergang. Gamlemor vil alltid greie seg. Men for mennesket er det for sent. Og det er da ingenting å gråte over? Han der oppe har orden på sakene. Dette skulle vel være greit nok?»

Ja, greit nok kanskje for en gammel siouxindianer, man vanskelig kan det være for andre å møte den slags erkjennelser med samme suveren, nesten smilende sinnsro. (sitat slutt) …

(Boken er ikke lenger i salg, må lånes eller kjøpes i et antikvariat.)

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))