Archive for the ‘prosa’ Category

Blåmandag

februar 11, 2013


425px-Madonna_with_the_Blue_Diadem

«Blåmandag var opprinnelig siste mandag før fasten; da fortsatte gjerne søndagens svir og lystighet, og etterhånden utviklet det seg for arbeiderne en slags rett til å ta seg fri også ellers om mandagen, til å «holde blåmandag». I Norge ble blåmandag avskaffet ved håndverksloven av 1839. Navnet blåmandag kommer av at det på mandagen før fasten ble lagt et blått klede på alteret i de katolske kirker»

(Kilde: Aschehougs konversasjonsleksikon, Bind II, side 723, Oslo, 1939)

«BLÅTT  Sannhet; intellektet; åpenbaring; visdom; troskap; trofasthet; standhaftighet; kyskhet; rene følelser; plettfritt rykte; storsinn; forutseenhet; fromhet; fred; kontemplasjon; kjølighet. Blått er det store dypets farge; vannenes feminine prinsipp; himmelblått er fargen til Den store mor, himmeldronningen, og til alle himmelguder eller -makter, f.eks. Den asurblå dragen. Blått er også tomrommet; den opprinnelige enkeltheten og det uendelige rommet som kan inneholde alt fordi det selv er tomt. Den er også en månefarge. For buddhistene: kjøligheten i himlene over oss og vannene under oss; dharmadhatus (den religiøse sfæres) visdom. For gnostikerne: dåp med vann. For grekerne og romerne: attributt til Zeus/Jupiter og Hera/Juno som himmelguddommer, men også Afrodites farge. For hinduene: Indras blå regnkappe. For jødene (kabbalistene): miskunn. For indianerne: himmelen; fred. For kelterne og druidene: en skald eller dikter. For kineserne: himmelen; skyer; Østens asurblå drage; våren; tre som materiale. For kristne: himmelen; tro; troskap; Jomfru Marias farge som himmeldronning. For mayaene: en fiendes nederlag.»

(Kilde: J.C. Cooper, Symbol-Lex, oversatt av Bjarte Kaldhol, Oslo, 1993, Hilt og Hansteen as)

Illustrasjon: Raphael (1483-1520), Madonna med blått diadem (1510-1511), 68 x 44 cm, olje på panel, Louvre Museum, wikimedia commons.

Voltaires beretning om Karl den tolvtes død

februar 10, 2013

KARL_X~2

Levningene etter Karl den tolvte er blitt gravet opp minst 5 ganger. Årsaken er diskusjonen om hvem som skjøt ham 11. desember 1718 ved Fredriksten festning i Halden. Var det nordmennene, eller var det svenskene selv som skjøt? Voltaire skrev sin beretning om Karl den tolvte omkring 1730, kun 10-12 år etter kongens død og kunne hente sine kilder blant kongens samtidige, blant dem hans adjutant monsieur Sicre, som nevnes i teksten nedenfor.

«Den 11. desember, Andreasdagen, gikk han ut klokken ni om kvelden for å inspisere løpegraven. Han lot til å være misfornøyd med at parallellen ikke var ført så langt fram som han ønsket. En fransk ingeniør. Maigret, som ledet beleiringen, forsikret ham at festningen skulde bli tatt innen åtte dager: «»Vi får se,» sa kongen og fortsatte sin inspeksjon av arbeidet sammen med ingeniøren. Han stanset ved et punkt der løpegraven gikk i vinkel med parallellen. Her la han seg på kne ved den indre skråning, med albuene støttet på brystvernet og så på soldatene, som fortsatte gravingen i stjernelyset.

Selv den minste ting har sin interesse, når en mann som Karl den tolvte blir rammet av døden. Jeg kan forsikre at alt det som mange forfattere har skrevet om samtalen mellom kongen og ingeniør Maigret, er det rene oppspinn. Jeg skal her fortelle det som jeg med sikkerhet vet er det faktiske forhold.

Kongen var med halve kroppen utsatt for et kanonbatteri som var rettet mot det hjørnet der han stod. Det var ikke andre ved siden av ham enn to franskmenn: den ene var hans adjutant, monsieur Sicre, en klartenkt og energisk mann, som var gått i hans tjeneste i Tyrkia, og som var særlig knyttet til prinsen av Hessen; den andre var den nevnte ingeniør. Kanonen skjøt mot dem med kardesker. Kongen som hadde blottet seg mest, var mest utsatt. Noen skritt bak ham stod grev Schwerin, som kommanderte løpegraven. Grev Posse, kaptein ved garden, og en adjutant ved navn Kaulbars fikk sine ordrer av ham. Sicre og Maigret så i samme stund kongen synke, med et dypt sukk, ned på brystvernet. De nærmet set: han var allerede død. En kule på et halvt pund hadde truffet ham i høyre tinning og hadde gjort et hull så bredt som tre fingrer. Hans hode lå veltet om på brystvernet; det venstre øyet var trykket inn, og det høyre var trådt helt ut av øyenhulen. Han var død i samme øyeblikk som han var rammet. Men han hadde, før han utåndet, hatt kraft til vilkårlig å føre ånden til sitt sverdhefte, og denne stilling hadde han beholdt.»

(Voltaire, Karl den tolvte. Konge av Sverige, 1731, oversatt av Prof. A. Trampe Bødtker, Nasjonalforlaget, Oslo, 1943, sitat fra side 304.)

Illustrasjon: Johan David Swartz (1678-1740), «Karl XII i Altranstädt» (1606-07), tegning, wikimedia commons. 

«I stand here ironing»

mars 8, 2012

Da jeg skulle velge en forfatter og en tekst som skulle symbolisere dagen i dag, 8. mars, var det den amerikanske forfatteren Tillie Olsen (1912-2007) som først dukket opp i bevisstheten. Enkelt, med få ord og virkemidler, formidler hun tanker og sorg rundt omsorgen for sin førstefødte datter i historien «I stand here ironing», fra samlingen fortellinger Tell Me A Riddle, 1960. Det er i år 100 år siden Tillie Olsen ble født, nok en grunn til å vise til hennes fortellinger.

«I stand here ironing, and what you asked me moves tormented back and fort with the iron.
«I wish you would manage the time to come in and talk with me about your daughter. I’m sure you can help me understand her. She’s a youngster who needs help and whom I’m deeply interested in helping.»
«Who need help …» Even if I came, what good would it do? You think because I am her mother I have a key, or that in some way you could use me as a key? She has lived for nineteen years. There is all that life that has happened outside of me, beyond me.
And when is there time to remember, to sift, to weigh, to estimate, to total? I will start and there will be an interruption and I will have to gather it all together again. Or I will become engulfed with all I did og did not do, with what should have been and what cannot be helped.
She was a beautiful baby. The first and only one of our five that was beautiful at birth. You do not guess how …
(more…)

«Til forsvar for diktningen» av Sir Philip Sidney

februar 17, 2012

(side 30)
«I alle former for viten (jeg taler om menneskelig viten i overensstemmelse med det mennesker kan forestille seg) er dikteren monark. For han viser ikke bare veien, men gir et så vakkert bilde av den at det kan lokke hvemsomhelst til å slå inn på den. Som om din vei skulle gå gjennom en vakker vingård, gir han deg først en klase druer slik at du, med smaken i munnen, kan lengte efter å gå videre. Han begynner så visst ikke med obskure definisjoner, som må fylle bokmargen med forklaringer og tynge minnet med tvetydigheter; men han kommer til deg med ord som er vakkert ordnet i forhold til hverandre, enten ledsaget av eller forberedt for musikkens henrykkende evne. Og med en fortelling kommer han til deg, med en fortelling som holder barn borte fra leken, og gamle mennesker fra peiskroken. Den pretenderer ikke noe mer enn å være en fortelling, og har bare til hensikt å vinne sinnet over fra ondskap til dyd, akkurat som man ofte kan få et barn til å ta de sunneste tingene ved å gjemme dem i andre som smaker godt. Men hvis man skulle begynne å fortelle dem om hvordan den egentlig var, den aloesaften eller rabarbraen de skulle ta, så ville de heller ta medisinen gjennom ørene enn gjennom munnen. Slik er det med menneskene (de fleste av dem er barnslige når det gjelder de beste tingene, helt til de ligger i graven): Glade vil de være for å høre fortellingene om Herkules, Akhillevs, Kyros og Aaeneas, og når de hører dem, må de nødvendigvis høre den rette beskrivelse av visdom, tapperhet og rettferd. Var disse blitt nakent, det vil si filosofisk, fremstilt, ville de sverge på at de var blitt plassert på skolebenken igjen.»

Utdrag fra boken Til forsvar for diktningen av Sir Philip Sidney (1554 -1586), engelsk hoffmann, dikter og litteraturteoretiker. I tekstbiten ovenfor trekker Sidney fram diktningens fortrinn, sammenlignet med filosofi og historie.
Boken er oversatt og med forord, noter og efterord av Jan W. Dietrichson.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Hvorfor økologisk mat …?

januar 3, 2012

Gjentatte ganger hører jeg journalister og politikere stille spørsmål ved «nytten» av økologisk mat. Burde vi ikke heller sette spørsmålstegn ved den ikke-økologiske maten?
Rachel Carsons bok Silent Spring (1962) hjelper oss med litt av historien bak den ikke-økologiske maten.

«Chapter 3
Elixirs of Death

For the first time in the history of the world, every human being is now subjected to contact with dangerous chemicals, from the moment of conception until death. In the less than two decades of their use, the synthetic pesticides have been so thoroughly distributed throughout the animate (levende, besjelede) and inanimate world that they occur virtually everywhere. They have been recovered from most of the major river systems and even from streams of ground-water flowing unseen through the earth. Residues of these chemicals linger in soil to which the may have been applied a dozen years before. They have entered an lodged in the bodies of fish, birds, reptiles, and domestic and wild animals so universally that scientists carrying on animal experiments find i almost impossible to locate subjects  free from such contamination. They have been found in fish in remote mountain lakes, in earthworms burrowing in soil, in the eggs of birds – and in man himself. For these chemicals are now stored in the bodies of the vast majority of human beings, regardless of age. They occur in the mother’s milk, and probably in the tissues of the unborn child.

All this has come about because of the sudden rise and prodigious (uhyrlige) growth of an industry for the production of man-made or synthetic chemicals with insecticidal (innsektmiddel) properties. This Industry is a child of the Second World War. In the course of developing agents of chemical warfare, some of the chemicals created in the laboratory were found to be lethal to insects. This discovery did not come by chance: insects were widely used to test chemicals as agents of death for man.

The result has been a seemingly endless stream of synthetic insecticides. In beeing man-made – by ingenious laboratory manipulation of the molecules, substituting atoms, altering their arrangement – the differ sharply form the simpler inorganic insecticides of pre-war days. These were derived from naturally occuring minerals and plant products – …»

Les mer i Rachel Carson, Silent Spring, utgitt første gang i 1962 i USA av Houghton Mifflin. Kan kjøpes ny og brukt på amazon.com, bokkilden.no og leilighetsvis i antikvariater. Innledning til boken er skrevet av forskjellige kjente personligheter i de mange utgavene som er kommet siden 1962, som visepresident Al Gore og Lord Shackleton, m.fl.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Jeg er ikke ironisk»

januar 13, 2011

«Mitt livsmål er å skrive gode romaner, ikke å være et godt menneske.»

«Da jeg fullførte Ellevte roman, bok atten, var jeg oppriktig redd for at jeg hadde sviktet kunstens krav om å kunne gi leserne et løft.»

Les mer om Dag Solstads forfatterskap fram til år 2000, omtalt av forfatterens selv, i boka Jeg er ikke ironisk. [Samtaler med Dag Solstad], av Jan H. Landro, Pax Forlag A/S, Oslo, 2001.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Appelsinen» fra «Den unge Werthers lidelser» av Goethe

august 22, 2010

 

 Fra  Die Leiden des jungen Werthers (1774) av J.W. von Goethe.

Appelsinen

ERGRELSER. Et stikk av sjalusi som kommer over det forelskede subjektet når det ser at den elskedes oppmerksomhet fanges og avledes av personer, gjenstander eller sysler som i den elskedes øyne fremstår som indirekte rivaler.

I. Werther: […] de appelsinene som jeg hadde stukket unna – de siste som var igjen – gjorde stor lykke. Men jeg kjente et stikk i hjertet hver gang hun for skams skyld måtte gi en båt til en ubeskjeden dame ved siden av seg.”

Verden er full av taktløse naboer, som jeg må dele den elskede med. Det er akkurat dette verden er: En tvang til å dele. Verden (det mondene) er min rival. Jeg forstyrres uopphørlig av Ergrelser: Et fjernt bekjentskap jeg støter på og som absolutt må sette seg ned ved bordet vårt; folk på nabobordene i restauranten, som med sin vulgaritet tydeligvis er så fascinerende at den elskede ikke hører om jeg forsøker å si noe; selv en gjenstand, for eksempel en bok, som den andre har fordypet seg i (jeg er sjalu på boken). Det som ergrer er alt som flyktig utraderer det tosidige i forholdet, svekker vår fortrolighet og løser opp følelsen av tilhørighet: ”Du tilhører også meg”, sier omverdenen.

2. Lotte deler sin appelsin med de andre av ren høflighet, eller om man vil, av vennlighet; men dette er ikke motiver som beroliger den forelskede: ”Det var virkelig bortkastet å spare appelsinene til henne, når hun allikevel gir dem bort til andre”, sier sannsynligvis Werther til seg selv. All lydighet overfor den sosiale verdens ritualer forekommer som ettergivenhet fra den elskedes side, og denne ettergivenhet forandrer bildet av den elskede. Det er en uløselig motsetning: På den ene side må jo Lotte være ”god”, ettersom hun er et fullkomment elskelig vesen; men på den andre siden må ikke denne godheten ha som virkning at den opphever de privilegier som gjør meg til den jeg er. Denne motsetningen glir over i uklare bebreidelser; min sjalusi er ikke distinkt: Den retter seg like mye mot irritasjonsmomentene som mot den elskede som svarer på deres krav uten å virke plaget av dem: Jeg er irritert på de andre, på den andre, på meg selv (og det hele kan lede til en ”scene”).

(Sitatet er hentet fra Roland Barthes, Fragmenter av kjærlighetens språk, 1977, side 59)

(klikke her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Hagedyrkerens januar» – utdrag – av Karel Capek

januar 9, 2010

Årets januar her på min øy er ikke så ille, egentlig, sett fra en hagedyrkers synspunkt. Temperaturen ligger under det «normale», men snøen har falt lett og fin og lagt seg som en passe tykk, myk dyne over hagen. Men måneden januar kan være til stor engstelse for en gartner, les bare fra Karel Capeks bok Et år i min hage, fra kapittelet «Hagedyrkerens januar»:

«- Når nå folk som dette slett ikke angår, har så manger grunner til å klage på været, hva skal så ikke gartneren kunne si! Snør det for lite, griner han med full rett, fordi det slett ikke er nok. Snør det for mye, vil han uttale sin engstelse for at hans nåletrær og Rhododendron vil knekke. Snør det overhodet ikke, jamrer han seg over den ødeleggende barfrosten. Kommer det mildvær, banner han over den idiotiske vinden som har den uforskammete skikken å spre kvist og annen dekning rundt om i hagen, og som kanskje også – pokkeren ta den – knekker et eller annet lite tre. Hvis solen våger å skinne i januar, river hagedyrkeren seg i håret av frykt for at saftene skal trekkes for fort opp i grenene. Regner det, går han i en stadig redsel for sine steinbedsplanter. Er det tørt, tenker han med smerte på sine Rhododendron og Andromeder. Allikevel skulle det ikke så mye til for å gjøre ham tilfreds. Bare at temperaturen fra første til siste januar holdt seg 0,9 under frysepunktet, at det falt hundreogsyvogtyve millimeter snø (helst lett og frisk snø), at det for det meste var overskyet, – uten mild vestlig vind – da ville alt være i orden. Men slik går det: hagedyrkere er det ingen som bekymrer seg om og ingen spør oss hvorledes det helst burde være. Derfor er det verden ser ut som den gjør.»

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Grantreet» – av Tove Jansson

desember 26, 2009

«Grantreet

En av hemulene stod på taket og gravde i snøen. Han hadde på seg gule ullvotter, og de ble våte og ubehagelige etter hvert. Da la han dem på skorsteinen, sukket og gravde videre. Endelig kom han fram til takluken.
– Jaså, der var den, sa hemulen. – Og der nede ligger de og sover. Sover og sover. Mens andre arbeider seg i hjel bare fordi det skal bli jul.
Han klatret opp på luken, og siden han ikke kunne huske om den gikk innover eller utover, trampet han på den, forsiktig. Den gikk innover med en gang og hemulen datt ned i snøen og mørke og alt det som mummifamilien hadde lagt opp på loftet til senere bruk.
Nå var hemulen meget irritert, og dessuten var han ikke helt sikker på hvor han hadde lagt fra seg de gule vottene. Han var spesielt glad i de vottene.
Så han trampet videre ned trappen, slo opp døren og skrek rasende. – Det blir jul! Jeg er lei av dere og den sovingen deres, og nå blir det jul når som helst!
Der nede lå mummifamilien i vinterhi som de pleide. De hadde sovet i flere måneder og hadde tenkt å fortsette med å sove helt til våren kom. Søvnen hadde vugget dem rolig og behagelig gjennom en eneste lang varm sommerettermiddag. Nå kom det plutselig inn uro og kald luft i mummitrollets drømmer. Og så var det en som drog teppet av ham og skrek at han var lei dem og at det ble jul.
– Er det vår allerede, mumlet mummitrollet.
– Vår? sa hemulen nervøst. – Det er jul, skjønner du, jul. Og jeg har ikke fått tak i noen ting og ikke ordnet noe, og så sender de meg for å grave fram dere midt oppe i det hele. Vottene har jeg antagelig mistet. Og alle løper rundt som gale og ingenting er ferdig …
Og så trampet hemulen opp trappen igjen og kom seg ut gjennom takluken.
– Mamma, våkn opp, sa mummitrollet forskrekket. -Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul.
– Hva mener du, sa mummimamma og stakk nesen i været.
– Jeg vet ikke riktig, sa hennes sønn. – Men ingenting i orden og noe er blitt borte og alle løper rundt som gale. Kanskje det er oversvømmelse nå igjen.
Han rusket forsiktig i Snorkfrøken og hvisket: – Ikke bli redd, men det har hendt noe forferdelig.
– Ta det med ro, sa mummipappa. – Ro, fremfor alt.
Og så gikk han bort og trakk opp klokken som hadde stått siden en gang i oktober.
De fulgte hemulens våte spor opp på loftet og klatret ut på mummihusets tak.
Himmelen var blå som vanlig, så det kunne ikke være tale om ildsprutende fjell denne gang. Men hele dalen var full av våt bomull, fjellene og trærne og elven og hele huset. Og det var kaldt, enda kaldere enn i april.
– Er det dette som kalles jul? spurte mummipappa forbauset.  Han tok hånden full av bomull og så på det. – Jeg lurte på om det har vokst opp fra bakken, sa han. – Eller falt ned fra himmelen. Hvis det kom på en gang, må det ha vært meget ubehagelig.
– Men pappa, det er snø, sa mummitrollet. – Jeg vet at det er snø, og den kommer ikke med en gang.
– Sier du det? sa mummipappa. – Men ubehagelig var det allikevel.
Hemulens tante kjørte forbi med et grantre på sparken.
– Jaså, dere har endelig våknet, sa hun uinteressert. – Pass på at dere får tak i et grantre før det blir mørkt.
– Men hvorfor det, begynte mumipappa.
– Jeg har ikke tid til dere nå, ropte tanten over skulderen og skyndte seg videre.
– Før det blir mørkt, hvisket Snorkfrøken. – Hun sa før det blir mørkt. Det farlige kommer i kveld …
– Tydeligvis må man ha et grantre for å klare seg, grublet mummipappa. – Jeg forstår ikke noe.
– Ikke jeg heller, sa mummimamma betuttet. – Men ta på dere skjerf og sokker når dere går og henter grantreet. Så prøver jeg å få varme i kakkelovnen så lenge.

… »

Fra Tove Janssons Det usynlige barnet og andre fortellinger, oversatt av Gunnel Malmstrøm.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Måker – «Til den virkelige Jonathan Havmåge, som lever i os alle»

desember 15, 2009

Richard D. Bachs dedikasjonen i boken Jonathan Livingston Seagull; «Til den virkelige Jonathan Havmåge, som lever i os alle», føles så riktig når jeg ser måker fly, tilsynelatende uten annet mål enn bare å fly. Sannsynligvis svever de høyt og speider etter mat, men jeg dagdrømmer om at de flyr fordi de nyter det, fordi de utfordrer vinden, fordi de elsker det – og jeg kan ønske at jeg er en av dem …

«Det var morgen, og
den nye sol stænkede guld ud over krusningerne på et roligt hav.
 
En sømil fra kysten blev der kastet affald ud fra en fiskerbåd, og signalet til morgenmadflokken lynede gennem luften, til en skare på tusind havmåger kom for at jage hinanden og slås om småbidder af mad. Det var endnu en travl dag der begyndte.

Men langt ude alene, ude på egen hånd langt borte fra båd og kyst, var Jonathan Livingston Havmåge i færd med at øve sig. Halvtreds meter oppe i luften sænkede han svømmefødderne, hævede næbbet og anstrengte sig for at fastholde vingerne i en pinefuld forvreden vinkel. Vinklen betød at han kunne flyve langsomt, og nu sænkede han farten, indtil vinden var en hvisken mod hans ansigt, indtil havet stod stille under ham. Han klemte øjnene samme i rasende koncentration, holdt vejret, fremtvang endnu . . . en . . . enkelt . . . centimeters . . . vridning . . . Så brusede hans fjer, han stallede og faldt.

Som bekendt bliver havmåger aldrig usikre, staller aldrig. At stalle i luften er for dem en skændsel og en vanære.

Men Jonathan Livingston Havmåge, som uden at skamme sig igen strakte vingerne i den rystende hårde vinkel – igen sænkede farten og stallede – var ingen almindelig fugl.

De fleste måger gør sig ikke den ulejlighed at lære mere end lige netop de simpleste af flyvningens principper  – hvordan man kommer fra kysten ud til føden og tilbage igen. For de fleste måger er det ikke det at flyve, det kommer an på, men det at æde. Men for denne måge kom det mere an på at flyve end at æde. Mere end noget andet elskede Jonathan Livingston Havmåge at flyve.»

Fra Richard Bach; Jonathan Livingston Havmåge, fotografier av Russell Munson, oversatt fra amerikansk av Henrik Nordbrandt, ISBN 87-7560-587-2, Danmark 1983

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))