Archive for the ‘roman’ Category

«… – denne himmelen som var intetanende om sommertid og vintertid, og som …»

oktober 24, 2015

«Mens jeg gikk der og tenkte på Saint-Loups besøk, hadde jeg tatt en lang omvei; jeg var nesten kommet frem til Pont des Invalides. Gatelysene (forholdsvis få, på grunn av de tyske bombeflyene) var blitt tent, litt for tidlig, for «sommertiden», som nå var etablert for hele den lyse årstid, var blitt innført litt for tidlig, mens natten ennå falt nokså fort på (liksom sentralfyringen blir tent og slukket til bestemte datoer), og over den nattlig opplyste byen, på et stort stykke av himmelen – denne himmelen som var intetanende om sommertid og vintertid, og som ikke nedlot seg til å vise at klokken halv ni var blitt klokken halv ti – på et stort stykke av den blålige himmelen var det fremdeles litt dagslys. I hele den delen av byen som ble dominert av tårnene på Trocadero, så himmelen ut som et veldig, turkisfarvet hav som trekker seg tilbake og som allerede lar en rekke mørke klipper komme til syne, eller kanskje bare en rad fiskegarn som er hengt opp ved siden av hverandre, og som egentlig er små skyer. Et turkisfarvet hav som, uten at de er seg bevisst, fører menneskene som trekkes med i jordens veldige omdreining, denne jorden som de er gale nok til å utsette for sine stadige revolusjoner og nytteløse kriger, lik denne som akkurat nå besudler Frankrikes jord med blod. Men hvis man ble stående og stirre på den dovne og altfor vakre himmelen som fant det under sin verdighet å forandre timeplan, og som over den opplyste byen lot disse blålige farvetonene mykt forlenge sin dvelende dag, ble man helt svimmel: det var ikke lenger et utstrak hav, men en bratt skrent av blå isbreer. Og tårnene på Trocadero som forekom så nær den turkisfarvede skråningen, måtte være ekstremt fjernt fra den, liksom disse to tårnene i visse sveitsiske byer som kan gi inntrykk av å ligge rett ved siden av de høye fjelltoppene i det fjerne.»

Utdrag fra Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, «Den gjenfundne tid», side 86, oversatt av Anne-Lisa Amadou, 2. utgave, Gyldendal, 2000.

Carl_Ernst_von_Stetten_-_Junge_Bildhauer_auf_einer_Brücke_in_Paris

Carl Ernst von Stetten (1857-1942) «Unge skulptører på en bro i Paris», 1888, olje på lerret, 159 x 101 cm, Pittsburg, Carnegie Art Galleries, no. 62. Kilde: wikimedia commons

En verden uten katedraler …

desember 3, 2011

«Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler. Jeg trenger deres skjønnhet og opphøyethet. Jeg trenger dem mot verdens tarvelighet. Jeg vil se opp mot lysende kirkevinduer og la meg blende av de overjordiske fargene. Jeg trenger deres glans. Jeg trenger den mot uniformenes skitne fellesfarge. Jeg vil la meg innhylle i den syrlige svalheten i kirkene. Jeg trenger deres bydende taushet. Jeg trenger den mot det åndløse brølet fra ekserserplassen og det åndrike skvalderet til medløperne. Jeg vil høre orgelbruset, denne oversvømmelsen av jordiske toner. Jeg trenger det mot marsmusikkens skjærende latterlighet. Jeg elsker mennesker som ber. Jeg trenger synet av dem. Jeg trenger det mot den lumske giften i det overflatiske og tankeløse. Jeg vil lese de mektige ordene i Bibelen. Jeg trenger den uvirkelige kraften i dens poesi. Jeg trenger den mot språkets forfall og parolenes diktatur. En verden uten disse tingene ville være en verden jeg ikke ønsker å leve i.»

Sitat fra Nattog til Lisboa av Pascal Mercier

((trykker her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Jeg er ikke ironisk»

januar 13, 2011

«Mitt livsmål er å skrive gode romaner, ikke å være et godt menneske.»

«Da jeg fullførte Ellevte roman, bok atten, var jeg oppriktig redd for at jeg hadde sviktet kunstens krav om å kunne gi leserne et løft.»

Les mer om Dag Solstads forfatterskap fram til år 2000, omtalt av forfatterens selv, i boka Jeg er ikke ironisk. [Samtaler med Dag Solstad], av Jan H. Landro, Pax Forlag A/S, Oslo, 2001.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Appelsinen» fra «Den unge Werthers lidelser» av Goethe

august 22, 2010

 

 Fra  Die Leiden des jungen Werthers (1774) av J.W. von Goethe.

Appelsinen

ERGRELSER. Et stikk av sjalusi som kommer over det forelskede subjektet når det ser at den elskedes oppmerksomhet fanges og avledes av personer, gjenstander eller sysler som i den elskedes øyne fremstår som indirekte rivaler.

I. Werther: […] de appelsinene som jeg hadde stukket unna – de siste som var igjen – gjorde stor lykke. Men jeg kjente et stikk i hjertet hver gang hun for skams skyld måtte gi en båt til en ubeskjeden dame ved siden av seg.”

Verden er full av taktløse naboer, som jeg må dele den elskede med. Det er akkurat dette verden er: En tvang til å dele. Verden (det mondene) er min rival. Jeg forstyrres uopphørlig av Ergrelser: Et fjernt bekjentskap jeg støter på og som absolutt må sette seg ned ved bordet vårt; folk på nabobordene i restauranten, som med sin vulgaritet tydeligvis er så fascinerende at den elskede ikke hører om jeg forsøker å si noe; selv en gjenstand, for eksempel en bok, som den andre har fordypet seg i (jeg er sjalu på boken). Det som ergrer er alt som flyktig utraderer det tosidige i forholdet, svekker vår fortrolighet og løser opp følelsen av tilhørighet: ”Du tilhører også meg”, sier omverdenen.

2. Lotte deler sin appelsin med de andre av ren høflighet, eller om man vil, av vennlighet; men dette er ikke motiver som beroliger den forelskede: ”Det var virkelig bortkastet å spare appelsinene til henne, når hun allikevel gir dem bort til andre”, sier sannsynligvis Werther til seg selv. All lydighet overfor den sosiale verdens ritualer forekommer som ettergivenhet fra den elskedes side, og denne ettergivenhet forandrer bildet av den elskede. Det er en uløselig motsetning: På den ene side må jo Lotte være ”god”, ettersom hun er et fullkomment elskelig vesen; men på den andre siden må ikke denne godheten ha som virkning at den opphever de privilegier som gjør meg til den jeg er. Denne motsetningen glir over i uklare bebreidelser; min sjalusi er ikke distinkt: Den retter seg like mye mot irritasjonsmomentene som mot den elskede som svarer på deres krav uten å virke plaget av dem: Jeg er irritert på de andre, på den andre, på meg selv (og det hele kan lede til en ”scene”).

(Sitatet er hentet fra Roland Barthes, Fragmenter av kjærlighetens språk, 1977, side 59)

(klikke her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Jonathan Franzen; «Freedom»

august 18, 2010

If you are bored with Dracula, Frankenstein and other ghosts, why not try reading Jonathan Franzen‘ s latest; Freedom. Romanen handler om «the way we live now»; ikke om mennesker med magiske evner, som løser mysterier, drikker blod eller lever i framtiden.  Ingen subkulturer, men om kultur (and the way we are/were).

Kommer ut 31. august, kan forhåndsbestilles.


((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))