Archive for the ‘sakprosa’ Category

Blåmandag

februar 11, 2013


425px-Madonna_with_the_Blue_Diadem

«Blåmandag var opprinnelig siste mandag før fasten; da fortsatte gjerne søndagens svir og lystighet, og etterhånden utviklet det seg for arbeiderne en slags rett til å ta seg fri også ellers om mandagen, til å «holde blåmandag». I Norge ble blåmandag avskaffet ved håndverksloven av 1839. Navnet blåmandag kommer av at det på mandagen før fasten ble lagt et blått klede på alteret i de katolske kirker»

(Kilde: Aschehougs konversasjonsleksikon, Bind II, side 723, Oslo, 1939)

«BLÅTT  Sannhet; intellektet; åpenbaring; visdom; troskap; trofasthet; standhaftighet; kyskhet; rene følelser; plettfritt rykte; storsinn; forutseenhet; fromhet; fred; kontemplasjon; kjølighet. Blått er det store dypets farge; vannenes feminine prinsipp; himmelblått er fargen til Den store mor, himmeldronningen, og til alle himmelguder eller -makter, f.eks. Den asurblå dragen. Blått er også tomrommet; den opprinnelige enkeltheten og det uendelige rommet som kan inneholde alt fordi det selv er tomt. Den er også en månefarge. For buddhistene: kjøligheten i himlene over oss og vannene under oss; dharmadhatus (den religiøse sfæres) visdom. For gnostikerne: dåp med vann. For grekerne og romerne: attributt til Zeus/Jupiter og Hera/Juno som himmelguddommer, men også Afrodites farge. For hinduene: Indras blå regnkappe. For jødene (kabbalistene): miskunn. For indianerne: himmelen; fred. For kelterne og druidene: en skald eller dikter. For kineserne: himmelen; skyer; Østens asurblå drage; våren; tre som materiale. For kristne: himmelen; tro; troskap; Jomfru Marias farge som himmeldronning. For mayaene: en fiendes nederlag.»

(Kilde: J.C. Cooper, Symbol-Lex, oversatt av Bjarte Kaldhol, Oslo, 1993, Hilt og Hansteen as)

Illustrasjon: Raphael (1483-1520), Madonna med blått diadem (1510-1511), 68 x 44 cm, olje på panel, Louvre Museum, wikimedia commons.

Voltaires beretning om Karl den tolvtes død

februar 10, 2013

KARL_X~2

Levningene etter Karl den tolvte er blitt gravet opp minst 5 ganger. Årsaken er diskusjonen om hvem som skjøt ham 11. desember 1718 ved Fredriksten festning i Halden. Var det nordmennene, eller var det svenskene selv som skjøt? Voltaire skrev sin beretning om Karl den tolvte omkring 1730, kun 10-12 år etter kongens død og kunne hente sine kilder blant kongens samtidige, blant dem hans adjutant monsieur Sicre, som nevnes i teksten nedenfor.

«Den 11. desember, Andreasdagen, gikk han ut klokken ni om kvelden for å inspisere løpegraven. Han lot til å være misfornøyd med at parallellen ikke var ført så langt fram som han ønsket. En fransk ingeniør. Maigret, som ledet beleiringen, forsikret ham at festningen skulde bli tatt innen åtte dager: «»Vi får se,» sa kongen og fortsatte sin inspeksjon av arbeidet sammen med ingeniøren. Han stanset ved et punkt der løpegraven gikk i vinkel med parallellen. Her la han seg på kne ved den indre skråning, med albuene støttet på brystvernet og så på soldatene, som fortsatte gravingen i stjernelyset.

Selv den minste ting har sin interesse, når en mann som Karl den tolvte blir rammet av døden. Jeg kan forsikre at alt det som mange forfattere har skrevet om samtalen mellom kongen og ingeniør Maigret, er det rene oppspinn. Jeg skal her fortelle det som jeg med sikkerhet vet er det faktiske forhold.

Kongen var med halve kroppen utsatt for et kanonbatteri som var rettet mot det hjørnet der han stod. Det var ikke andre ved siden av ham enn to franskmenn: den ene var hans adjutant, monsieur Sicre, en klartenkt og energisk mann, som var gått i hans tjeneste i Tyrkia, og som var særlig knyttet til prinsen av Hessen; den andre var den nevnte ingeniør. Kanonen skjøt mot dem med kardesker. Kongen som hadde blottet seg mest, var mest utsatt. Noen skritt bak ham stod grev Schwerin, som kommanderte løpegraven. Grev Posse, kaptein ved garden, og en adjutant ved navn Kaulbars fikk sine ordrer av ham. Sicre og Maigret så i samme stund kongen synke, med et dypt sukk, ned på brystvernet. De nærmet set: han var allerede død. En kule på et halvt pund hadde truffet ham i høyre tinning og hadde gjort et hull så bredt som tre fingrer. Hans hode lå veltet om på brystvernet; det venstre øyet var trykket inn, og det høyre var trådt helt ut av øyenhulen. Han var død i samme øyeblikk som han var rammet. Men han hadde, før han utåndet, hatt kraft til vilkårlig å føre ånden til sitt sverdhefte, og denne stilling hadde han beholdt.»

(Voltaire, Karl den tolvte. Konge av Sverige, 1731, oversatt av Prof. A. Trampe Bødtker, Nasjonalforlaget, Oslo, 1943, sitat fra side 304.)

Illustrasjon: Johan David Swartz (1678-1740), «Karl XII i Altranstädt» (1606-07), tegning, wikimedia commons. 

«Bare for forrykte»

mai 9, 2012

Nobelprisen i litteratur ble i 1948 tildelt Hermann Hesse «for hans inspirerte skrivekunst som på en dristig og gjennomtrengende måte eksemplifiserer de klassiske humanistiske idealene, samtidig som det er framført med stor stilsikkerhet.»

Er det ikke dette alle forfattere ønsker, nettopp det å «eksemplifisere de klassiske humanistisiske idealene», på godt og vondt? For, la oss se det i øynene, idealer representerer ikke alltid «det gode» …

Fra Der Steppenwolf, 1927 (norsk utgave, oversatt av Peter Magnus, Gyldendal, Oslo 2007), side 49:

«Det var en gang en mann som het Harry, kalt Steppeulven. Han gikk på to ben, han hadde klær på seg og var et menneske, men en steppeulv var han like fullt. Han hadde lært meget av det som mennesker med god forstand kan lære, og var en nokså klok mann. Men hva han ikke hadde lært, var dette – å være tilfreds med seg selv og sitt liv. Det var han ikke i stand til, han var et utilfreds menneske. Det kom sannsynligvis av at han innerst inne i sitt hjerte, til enhver tid visste (eller mente å vite) at egentlig var han slett ikke noe menneske, men en ulv på steppen. Kloke mennesker kan vel strides om det – om han nå virkelig var en ulv – om han en gang, kanskje allerede før sin fødsel, var blitt hekset om fra ulv til menneske, eller om han var født som menneske, men var blitt utstyrt med en steppeulvs sjel og besatt av den, eller om, på den annen side, denne troen på at han egentlig var en ulv, bare var en innbildning eller noe sykelig i ham. For eksempel kunne det jo tenkes at dette mennesket i sin barndom hadde vært vilt og ubendig og uskikkelig, at hans oppdragere hadde prøvet å slå villdyret i ham ihjel og nettopp på den måten hadde skapt den innbildning og den tro i ham at han faktisk var et villdyr, bare med et tynt overtrekk av oppdragelse og menneskelignende egenskaper. Om dette kunne man snakke lenge og interessant, man kunne til og med skrive bøker om det; men Steppeulven ville ikke ha noen glede av det; for ham var det jo det samme om ulven var hekset eller prylt inn i ham eller bare var en innbildning i hans sjel. Det som andre kanskje tenkte om det, og det som han selv kunne tenke, var fullstendig verdiløst for ham; det trakk så allikevel ikke ulven ut av ham.
Steppeulven hadde altså to naturer, …»

«Til forsvar for diktningen» av Sir Philip Sidney

februar 17, 2012

(side 30)
«I alle former for viten (jeg taler om menneskelig viten i overensstemmelse med det mennesker kan forestille seg) er dikteren monark. For han viser ikke bare veien, men gir et så vakkert bilde av den at det kan lokke hvemsomhelst til å slå inn på den. Som om din vei skulle gå gjennom en vakker vingård, gir han deg først en klase druer slik at du, med smaken i munnen, kan lengte efter å gå videre. Han begynner så visst ikke med obskure definisjoner, som må fylle bokmargen med forklaringer og tynge minnet med tvetydigheter; men han kommer til deg med ord som er vakkert ordnet i forhold til hverandre, enten ledsaget av eller forberedt for musikkens henrykkende evne. Og med en fortelling kommer han til deg, med en fortelling som holder barn borte fra leken, og gamle mennesker fra peiskroken. Den pretenderer ikke noe mer enn å være en fortelling, og har bare til hensikt å vinne sinnet over fra ondskap til dyd, akkurat som man ofte kan få et barn til å ta de sunneste tingene ved å gjemme dem i andre som smaker godt. Men hvis man skulle begynne å fortelle dem om hvordan den egentlig var, den aloesaften eller rabarbraen de skulle ta, så ville de heller ta medisinen gjennom ørene enn gjennom munnen. Slik er det med menneskene (de fleste av dem er barnslige når det gjelder de beste tingene, helt til de ligger i graven): Glade vil de være for å høre fortellingene om Herkules, Akhillevs, Kyros og Aaeneas, og når de hører dem, må de nødvendigvis høre den rette beskrivelse av visdom, tapperhet og rettferd. Var disse blitt nakent, det vil si filosofisk, fremstilt, ville de sverge på at de var blitt plassert på skolebenken igjen.»

Utdrag fra boken Til forsvar for diktningen av Sir Philip Sidney (1554 -1586), engelsk hoffmann, dikter og litteraturteoretiker. I tekstbiten ovenfor trekker Sidney fram diktningens fortrinn, sammenlignet med filosofi og historie.
Boken er oversatt og med forord, noter og efterord av Jan W. Dietrichson.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Kunsthistorie – ved Helen Gardner

januar 23, 2012

«The goal of art history is the descerning appreciation and enjoyment of art, from whatever time and place it may have come, by whatever hands it may have been made. Outside the academic world, the terms art and history are not often juxtaposed (norsk: sidestilt). People tend to think of history as the record and interpretation of past human actions, particularly social and political actions. Most think of art – quite correctly – as something present to the eye and touch, which, of course, the vanished human events that make up history are not. The fact is that a visible and tangible (norsk: til å ta på) work of art is a kind of persisting event. It was made at a particulare time and place by particular persons, even if we do not always know just when, where, and by whom. Although it is the creation of the past, art continues to exist in the present, long surviving its times; Charlemagne  has been dead for a thousand years, but his chapel still stands at Aachen.»

Fra Helen Gardner‘s Art through the Ages, først publisert i 1926, fortsatt aktuell og i salg i nye og reviderte utgaver.

((trykke her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Hvorfor økologisk mat …?

januar 3, 2012

Gjentatte ganger hører jeg journalister og politikere stille spørsmål ved «nytten» av økologisk mat. Burde vi ikke heller sette spørsmålstegn ved den ikke-økologiske maten?
Rachel Carsons bok Silent Spring (1962) hjelper oss med litt av historien bak den ikke-økologiske maten.

«Chapter 3
Elixirs of Death

For the first time in the history of the world, every human being is now subjected to contact with dangerous chemicals, from the moment of conception until death. In the less than two decades of their use, the synthetic pesticides have been so thoroughly distributed throughout the animate (levende, besjelede) and inanimate world that they occur virtually everywhere. They have been recovered from most of the major river systems and even from streams of ground-water flowing unseen through the earth. Residues of these chemicals linger in soil to which the may have been applied a dozen years before. They have entered an lodged in the bodies of fish, birds, reptiles, and domestic and wild animals so universally that scientists carrying on animal experiments find i almost impossible to locate subjects  free from such contamination. They have been found in fish in remote mountain lakes, in earthworms burrowing in soil, in the eggs of birds – and in man himself. For these chemicals are now stored in the bodies of the vast majority of human beings, regardless of age. They occur in the mother’s milk, and probably in the tissues of the unborn child.

All this has come about because of the sudden rise and prodigious (uhyrlige) growth of an industry for the production of man-made or synthetic chemicals with insecticidal (innsektmiddel) properties. This Industry is a child of the Second World War. In the course of developing agents of chemical warfare, some of the chemicals created in the laboratory were found to be lethal to insects. This discovery did not come by chance: insects were widely used to test chemicals as agents of death for man.

The result has been a seemingly endless stream of synthetic insecticides. In beeing man-made – by ingenious laboratory manipulation of the molecules, substituting atoms, altering their arrangement – the differ sharply form the simpler inorganic insecticides of pre-war days. These were derived from naturally occuring minerals and plant products – …»

Les mer i Rachel Carson, Silent Spring, utgitt første gang i 1962 i USA av Houghton Mifflin. Kan kjøpes ny og brukt på amazon.com, bokkilden.no og leilighetsvis i antikvariater. Innledning til boken er skrevet av forskjellige kjente personligheter i de mange utgavene som er kommet siden 1962, som visepresident Al Gore og Lord Shackleton, m.fl.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«What is new media?» The question asked by Lev Manovich.

mars 30, 2011

«What is new media? We may begin answering this guestion by listing the categories commonly discussed under this topic in the popular press; the Internet, Web sites, computer multimedia, computer games, CD-ROMs and DVD, virtual reality. It is all there is to new media? What about television programs shot on digital video and edited on computer workstations? Or feature films that use 3-D animation and digital compositing. Shall we also count these as new media? What about images and text-image compositions – photographs, illustrations, layouts, ads – created on computers and then printed on paper? Where shall we stop?
As we can see from these examples, the popular understanding of new media identifies it with the use of a computer for distribution and exhibition rather than production. Accordingly, texts distributed on a computer (Web sites and electronic books) are considered to be mew media, whereas texts distributed on paper are not. Similarly, photographs that are put on a CD-ROM and require a computer to be viewed are considered new media; the same photographs printed in a book are not.
Shall we accept this definition? If we want to understand the effects of computerization on culture as a whole, I think it is too limiting. There is no reason to privilege the computer as a machine for the exhibition and distribution of media over the computer as a tool for media production or as a media storing device. All have the same potential to change existing cultural languages. And all have the same potential to leave culture as it is.
The last scenario is unlikely, however.»  …

Read more about it! Page 19 in Lev Manovich; The Language of New Media, 2001, ISBN 0-262-13374-1, 0-262-63255-1.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Hva Jorden trenger nå er «økointelligente» mennesker. Ikke sant, Arne Næss?

mars 14, 2011

«Økointelligent» – inspirert av Arne Næss’ økosofi.

Ja, hvor økointelligente er vi? Hvor økointelligente er våre politikere? Vi snakker om sosial intelligens, språklig intelligens, logisk intelligens, visuell intelligens, … Hva med økointelligens?  

Kanskje er det økointelligente mennesker vår fantastiske klode, Jorden, trenger aller mest?

Arne Næss skriver i sin bok Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft. (1998) om sin økosofi, fra kapittel 5, «En følelse for alt som er levende», side 105:

«En økosofi er et helhetssyn som til dels er inspirert av arbeidet for å løse den økologiske krisen. Ordet «økosofi» er sammensatt av prefikset «øko», som kommer fra det greske ordet oikos. Det oversettes med «hushold» og kan forstås som selve livsgrunnlaget på jorden, økosværen. «Sofi», fra gresk sofia, står for klokskap og visdom. Økosofi dreier seg altså om klokskap og visdom i forhold til vårt livsgrunnlag på jorden.»

Arne Næss hevder at «økologi som vitenskap sier ikke hva vi skal, bør eller må gjøre. Derfor har ikke økosofi bare økologiske premisser. Økologien former prøvbare hypoteser om hva som faktisk skjer  med livets rikdomg og mangfold på vår vidunderlige planet. Men den sier ikke at planeten er vidunderlig, tvert imot er det vitenskapelig mer interessant å se nye, eiendommelige endringer enn å utforske stabile forhold.

Det som nå skal til …

(more…)

Hunder kan ikke lese …

august 22, 2010

Fra boka Ekte vare, guiden til uforfalsket mat av Mats-Eric Nilsson:

«»Da Aftonbladets Karin Ahlborg avslørte at matvarene våre inneholder en rekke tilsetninger – for eksempel smaksforsterkere – som ikke er tillatt i hundemat, bad Svenska Dagbladets forbrukerreporter Henrik Annart om en kommentar fra Jordbruksverket. Verkets fôrekspert forklarte saken slik:

«Mennesket har sitt frie valg … Men dyrene kan ikke selv lese innholdsdeklarasjonen, og det er egentlig den eneste forskjellen som har gjort at reglene for dyrefôr er betydelig strengere.»

Tydeligere kan det ikke sies. Vi kan velge.»»

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Tulipan

mai 17, 2010

Tulipan (Tulipa), slekt av liljefamilien, løkplanter med smale blad og opprette skålformige eller klokkeformige blomster.
Arten er utbredt i Mellom- og Sør-Europa og i Asia, de fleste i steppestrøk. Skogtulipan (Tulipa silvestris) er en småblomstret art med gule blomster. Den stammer fra Sør-Europa og finnes av og til forvillet hos oss. Hagetulipan antas å stamme fra Tulipa gesneriana eller krysninger av den.
Fra Tyrkia kom de ca 1500 til Østerrike og derfra til Belgia og England. Her ble de snart populære, og dyrkes og kultiveres i stor stil. En har fått fram mange tusen former og varieteter, og i de mest forskjelligartede farger. Det er særlig hollenderne som har ry for sin tulipandyrking.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))