Archive for the ‘science fiction’ Category

– GOD DAG, sa den lille prinsen.

november 13, 2009

"Arrival of Train", The Gare Saint-Lazare, Claude Monet (1840-1926), 1877739px-Claude_Monet_-_The_Gare_Saint-Lazare,_Arrival_of_a_Train
«- God dag, sa den lille prinsen
– God dag, sa sporskifteren.
– Hva holder du på med? spurte den lille prinsen.
– Jeg sorterer passasjerene i bunter på tusen i hver, sa sporskifteren.
– Jeg ekspederer togene som farer av gårde med dem, snart mot øst og snart mot vest.
Et lysende hurtigtog durte forbi som et tordenvær, så skuret til sporskifteren ristet.
– De har det svært travelt, sa den lille prinsen. – Hva er det de er ute etter?
– Det vet ikke lokomotivføreren engang, sa sporskifteren.
Et annet lysende hurtigtog kom durende fra motsatt kant.
– Kommer de tilbake igjen alt? spurte den lille prinsen.
– Det er ikke de samme, svarte sporskifteren. – Det er noen som har byttet plass med dem.
– Men har de ikke lyst til å være der de er da?
– Ingen har lyst til å være der han er, sa sporskifteren.
Og så buldret det tredje opplyste hurtigtoget forbi.
– Skal de der prøve å få tak i de første som reiste? spurte den lille prinsen.
– De skal ikke få tak i noen ting. De sitter og sover i toget, eller så gjesper de. Det er bare barna som klemmer nesene mot ruten.
– Det er bare barna som vet hva de er ute etter, sa den lille prinsen.
– De kaster bort tiden på en filledukke, og den kommer til å bli svært viktig for dem, og dersom noen tar den fra dem, så gråter de …
– Det er ingen sak for barna, sa sporskifteren.»

Fra: Antoine de Saint-Exupery, Den lille prinsen, oversatt av Inger Hagerup, Aschehoug, Oslo

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Under den bunnløse stjernehimmelen – med Douglas Adams

oktober 16, 2009

«Prolog
Langt borte i en bakevje av den ikke-kartlagte og umoderne delen av galaksens vestre spiralarm ligger en liten, unnselig gul sol.
I en bane ca. ett hundre og femtiåtte millioner kilometer fra denne sola befinner det seg en helt ubetydelig liten blågrønn planet – befolket av en livsform nedstammet fra apene, så primitiv at den fremdeles synes at digitale armbåndsur er temmelig snedige saker.
Denne planeten har – eller hadde – følgende problem: Mesteparten av menneskene som bodde der var ulykkelige mesteparten av tiden.
Det ble foreslått mange løsninger på dette problemet, men disse hadde en tendens til bare å dreie seg om bevegelsene til små, fargede papirlapper, noe som var ganske merkelig i og med at det ikke var disse lappene som var ulykkelige.
Problemet forble uløst, mange mennesker oppførte seg usselt og de fleste var ulykkelige, selv de som hadde digitale armbåndsur.
Mange hevdet at de hadde gjort en kjempetabbe den gangen de klatret ned fra trærne. Andre mente at de ikke engang skulle ha klatret opp i trærne, men holdt seg i havet.
Men så skjedde det noe. En torsdag nesten to tusen år etter at en mann hadde blitt spikret fast til et tre fordi han mente at det ville være en god ide om folk var snille mot hverandre, skjønte plutselig en jente som satt på en liten kafe i Rickmansworth, hva som var galt og hvordan verden kunne gjøres om til et godt og lykkelig sted. Denne gangen stemte alt, det kom til å funke og ingen trengte å bli spikret fast til noe som helst.
Men desverre, før hun kom seg til en telefon for å fortelle dette videre, ble Jorda helt uventet tilintetgjort for å gi plass til en ny ekspressrute gjennom hyperrommet, så ideen gikk tapt, sannsynligvis for alltid.
Dette er hennes historie.» …

Fra boken Ha det, og takk for all fisken –, Kagge Forlag 2003. Originalen er So long, and Thanks for All the Fish, Serious Productions Lrd, 1984, av Douglas Adams, oversatt av Sverre Knudsen og Peter Wiedswang

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))