Posts Tagged ‘Andre Bjerke’

Dikt 2. desember 2010

desember 2, 2010


Trosartikler

I
Jeg tror på en morgen
jeg ikke har sett,
som engang vil møte meg
uforberedt.

Jeg tror på en jord hvor
en gud gikk i skjul.
(Og snur du fikserbildet,
ser du en fugl!)

Jeg tror at min jord og
min menneskehud
er et gjemmested for
den unnselige gud.

II
Jeg tror på en lampe,
jeg tror på en ring
med makt over mange
usynlige ting.

Jeg tror på en båt
over sjøen. Jeg tror
på en kjølevannsstripe,
et seil og et ror.

Jeg tror på en hemmelig
sødme som er
i søvn og i honning
i hvalper og trær.

Jeg tror på det land som
vårt syndefall svek.
Jeg tror på en hellig
almindelig lek.
~

Fra Prinsessen spinner i berget (1953) av André Bjerke.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Advertisements

1950-årene – slutt på den poetiske freden – Carl Keilhau

november 11, 2009

Anthonius LeemansAndre Bjerkes modernistiske venn, Carl Keilhau, ble styrket i sin selvrefleksjon i debatten, den tradisjonelle mellom nytt og gammelt, og Keilhau ble en av de sentrale bidragsytere  «til en bevissthet om og en innsikt i hva lyrikk, ikke bare modernistisk lyrikk, er for noe.» (Sitat: Havnevik, Ivar, Dikt i Norge, side 408.)
«I dag virker striden fjern og likegyldig, som en del av en kulturdebatt der det var språkstriden som utgjorde den egentlige slagmarken. De «konservative» deltakerne mente de forsvarte europeiske og humanistiske ideer og livsformer mot kollektivistisk ideologi, forbrukerkultur, materialisme og ensretting. Merkelig nok var dette det samme som «modernistene» kjempet for og imot, og modernisten Erling Christie var kanskje den mest artikulert verdikonservative av dem alle.» (sitat samme side)
Selv virket Keilhau som han lærte, med enkelte dikt i modernistisk stil, andre mer tradisjonalistiske. I tradisjonell form formulerer han etterkrigsmodernistenes desillusjonerte klage over menneskehetens situasjon, med Gunnar Eklöfs og den senere Paal Brekkes roer-symbol, der verden sees som en slavegalei:

Galei

Hvinende piskesmell
og skrik fra en lenket slave.
Galeien glir over havet
mot plagens Kap Farvel.

Vi ror den forhatte galei,
den styrer i aftenglød
nærmere deg, o død,
nærmere deg.

Fra: Galei, 1947

Bøker av Carl Keilhau kan oppspores på nettet og i antikvariater, og sikkert også i bibliotekene.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Under den bunnløse stjernehimmelen – med Andre Bjerke

oktober 14, 2009

Andre BjerkeAndre Bjerke (1918-1985) debuterte i 1940, på slutten av den perioden som i Ivar Havneviks bok Dikt i Norge. Lyrikkhistorie 200-2000, kaller «Verdenskrigenes epoke» 1905-1945. Ifølge Havnevik, tilhører Andre Bjerke denne periodens siste kontingent med betydelige versekunstnere. Sammen med Jan-Magnus Bruheim og Tor Jonsson, alle født mellom 1914 og 1918, påvirkes han av de lyrikerne som var store i hans oppvekstperiode. Havnevik trekker linjen fra Hamsun og Wildenwey direkte til Andre Bjerkes lyrikk.

 Ivar Havnevik skriver videre (side 324):
«Det er den avgjørende tillit til livsprinsipper, vitalismen, som i disse lyrikernes arbeid fyller de regelrette strofeformene. Liksom hos Alf Larsen er det en antroposofisk påvirket verdensanskuelse som danner hvelvingen over denne poesien. Men Bjerke har et helt annet humør enn Larsen, og en helt annen liberal innstilling til menneskelivet. Og den samfunnskritikk som rett som det er skinner igjennom i hans verker, ligger mer til venstre enn til høyre i det ideologiske landskapet. Bjerkes arbeid er ofte blitt misforstått på det punkt, ettersom hans veldige arbeidsinnsats for riksmålssaken var i sterk opposisjon til den rådende kulturpolitikken under arbeiderpartiregimet. Men etter som språkfreden har inntrådt, kan vi også merke en mer allmenn tilslutning til Bjerkes virke som dikter, anerkjennelse ikke bare fra et tallrikt og trofast publikim, men også fra litteraturens fagfolk. Hans angrep på yngre kolleger som skrev modernistisk stil i 1950-årene, blir vel i dag mer forstått som forsvar for verdier han følte truet og som lojalitet mot vennen Øverland. Verdiene var ikke bare versekunsten, men allmenne humanistiske væremåter og livsmål som han så bli erstattet av kommersialisert kultur og industriell hensynsløshet. Hans andre nære lyrikervenn var Carl Keilhau, som selv skrev gode dikt i modernistisk stil.»

Et tidlig dikt:

 Andre Bjerke

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild –

Natten her
er ikke bare stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

Fra diktsamlingen Syngende ord, Aschehoug, 1940

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))