Posts Tagged ‘«Dikt i Norge’

Rudolf Nilsen – om vårsorger

februar 27, 2012

Ta det rolig

Nu er det vår. Og vi har vårsorg begge to.
Jeg sørger mest for mine gamle sko.

De er så usigelig alderstegne nu,
og både overlær og såler er itu.

Det siler vann i dem på kryss og tvers.
Og alle ser jeg er en mann som lager vers.

Din sjel er anderledes sart og fin,
du ønsker dig non dun om halsen din.

En sånn en boa som de andre har.
Det er så flaut å gå med halsen bar.

Med maraboufjør som det bruser i
og som småpiker ligner puser i.

Men ta det rolig. Det er rart med kjærlighet;
den truer talg av trebokk, som du vet.

Ja, Selv om jeg går skoa av mig
så får du en boa av mig!

Fra diktsamlingen Hverdagen, 1929, Oslo, Gyldendal forlag.

Rudolf Nilsen (1901-1929) regnes som en av våre betydeligste proletarlyrikere, og han er også en av de få som skriver på riksmål. Ivar Havnevik skriver i sin bok Dikt i Norge, side 318, at «Rudolf Nilsens syn på diktets funksjon tilsvarer det vi finner hos Øverland: Diktet er ikke noe mål i seg selv, dvs. utelukkende til fornøyelse eller estetisk opplevelse, men et middel til å styrke leseren i hans livssituasjon, eller til å vekke ham til å ta standpunkt i samfunnsstriden. Dermed er det rimelig at diktets form blir tradisjonell – med en direkte, ukomplisert uttrykksform, klare og formsikre strofer. I rytmer og ordvalg har de likevel mer til felles med Wildenveys lyrikk, …»

Men så er det rart med våren. Litt fornøyelig innhold og romantikk finnes også i Rudolf Nilsens dikt!

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

1950-årene – slutt på den poetiske freden – Carl Keilhau

november 11, 2009

Anthonius LeemansAndre Bjerkes modernistiske venn, Carl Keilhau, ble styrket i sin selvrefleksjon i debatten, den tradisjonelle mellom nytt og gammelt, og Keilhau ble en av de sentrale bidragsytere  «til en bevissthet om og en innsikt i hva lyrikk, ikke bare modernistisk lyrikk, er for noe.» (Sitat: Havnevik, Ivar, Dikt i Norge, side 408.)
«I dag virker striden fjern og likegyldig, som en del av en kulturdebatt der det var språkstriden som utgjorde den egentlige slagmarken. De «konservative» deltakerne mente de forsvarte europeiske og humanistiske ideer og livsformer mot kollektivistisk ideologi, forbrukerkultur, materialisme og ensretting. Merkelig nok var dette det samme som «modernistene» kjempet for og imot, og modernisten Erling Christie var kanskje den mest artikulert verdikonservative av dem alle.» (sitat samme side)
Selv virket Keilhau som han lærte, med enkelte dikt i modernistisk stil, andre mer tradisjonalistiske. I tradisjonell form formulerer han etterkrigsmodernistenes desillusjonerte klage over menneskehetens situasjon, med Gunnar Eklöfs og den senere Paal Brekkes roer-symbol, der verden sees som en slavegalei:

Galei

Hvinende piskesmell
og skrik fra en lenket slave.
Galeien glir over havet
mot plagens Kap Farvel.

Vi ror den forhatte galei,
den styrer i aftenglød
nærmere deg, o død,
nærmere deg.

Fra: Galei, 1947

Bøker av Carl Keilhau kan oppspores på nettet og i antikvariater, og sikkert også i bibliotekene.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Under den bunnløse stjernehimmelen – med Andre Bjerke

oktober 14, 2009

Andre BjerkeAndre Bjerke (1918-1985) debuterte i 1940, på slutten av den perioden som i Ivar Havneviks bok Dikt i Norge. Lyrikkhistorie 200-2000, kaller «Verdenskrigenes epoke» 1905-1945. Ifølge Havnevik, tilhører Andre Bjerke denne periodens siste kontingent med betydelige versekunstnere. Sammen med Jan-Magnus Bruheim og Tor Jonsson, alle født mellom 1914 og 1918, påvirkes han av de lyrikerne som var store i hans oppvekstperiode. Havnevik trekker linjen fra Hamsun og Wildenwey direkte til Andre Bjerkes lyrikk.

 Ivar Havnevik skriver videre (side 324):
«Det er den avgjørende tillit til livsprinsipper, vitalismen, som i disse lyrikernes arbeid fyller de regelrette strofeformene. Liksom hos Alf Larsen er det en antroposofisk påvirket verdensanskuelse som danner hvelvingen over denne poesien. Men Bjerke har et helt annet humør enn Larsen, og en helt annen liberal innstilling til menneskelivet. Og den samfunnskritikk som rett som det er skinner igjennom i hans verker, ligger mer til venstre enn til høyre i det ideologiske landskapet. Bjerkes arbeid er ofte blitt misforstått på det punkt, ettersom hans veldige arbeidsinnsats for riksmålssaken var i sterk opposisjon til den rådende kulturpolitikken under arbeiderpartiregimet. Men etter som språkfreden har inntrådt, kan vi også merke en mer allmenn tilslutning til Bjerkes virke som dikter, anerkjennelse ikke bare fra et tallrikt og trofast publikim, men også fra litteraturens fagfolk. Hans angrep på yngre kolleger som skrev modernistisk stil i 1950-årene, blir vel i dag mer forstått som forsvar for verdier han følte truet og som lojalitet mot vennen Øverland. Verdiene var ikke bare versekunsten, men allmenne humanistiske væremåter og livsmål som han så bli erstattet av kommersialisert kultur og industriell hensynsløshet. Hans andre nære lyrikervenn var Carl Keilhau, som selv skrev gode dikt i modernistisk stil.»

Et tidlig dikt:

 Andre Bjerke

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild –

Natten her
er ikke bare stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

Fra diktsamlingen Syngende ord, Aschehoug, 1940

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))