Posts Tagged ‘dikt’

«tid for ømhet -» av Sivert Øydvin

mars 9, 2012

I går, 8. mars, leste jeg en artikkel i lokalavisa som het «Vi maler barnehage og likestilling med rosa glasur, det sprekker når livet tar tak i en.» «Nå må det være barna og omsorgens tur i likestillingen», skriver forfatteren.

Tankene gikk til et dikt av Sivert Øydvin, skrevet på 1980-tallet.

«tid for ømhet -«

– føler du
gufset
fra en kald verden
der følelser er døde
og hjerter lukket?
– ser du
hastende skygger
av ensomme –
angsfylte –
usikre -?
– hvor
blir det av
vernende armer
og kjærtegnende hender –
hjerte mot hjerte?
– når skal vi få
tid for ømhet -?

(Diktet ble funnet og klippet ut av lokalavisa Tønsbergs Blad.)

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Advertisements

«En hund er så tydelig i alle ting …»

desember 27, 2011

Når tankene visner,
er hunden en båt.
Kom, hund, sier jeg
og legger til ved bryggen,
klapper den på hodet.

En hund er stå tydelig i alle ting.
Halen forteller alt som er viktig å vite,
verken mer eller mindre.
Jeg kjenner den halen.
Det er selve indikatorhalen
på hva jeg er verdt
og hvem vi er.

For det er oss to.
Det er hunden med sin hale
og jeg med disse ordene,
og alt som er, det er,
slik alt som er, er.

Fra Gro Dahles diktsamling Støvet, skyggen, hunden og jeg, 2011, Oslo, Cappelen Damm.

(Dersom forfatteren eller forlaget har noe i mot at diktet ligger ute på denne bloggen, vennligst legg inn en kommentar og jeg skal fjerne det med en gang, i likhet med kommentaren.)

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Smilets land» – av Sivert Øydvin

desember 25, 2011



Smilets land

– tider
med kriser
problemer og
uløselige
konflikter
har lett for å
projisere
alvorets skygger
over på selve
livsholdningen –

– i slike
kuldeperioder
kan det være
livsviktig
at smilet
overvintrer –
at vi av og til
kan løfte
oss opp på
gledens
luftige skyer —

s.ø.

Dikt av Sivert Øydvin, publisert i Tønsbergs Blad på begynnelsen av 1990-tallet.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Tjøme-vinter» av Sivert Øydvin

desember 5, 2011

Tjøme-vinter
– en sen-januardag
med tindrende høy himmel
over «Ytre Oslofjord» –

– bare noen ilinger
båret av en laber syd-ost
røper at vi befinner oss
i «den kjølige årstid» –

– slentreturen
gjennom skogen mot Hulebak
er som en sommerreprise –
med grønt bregneflor
over mosesjatterte kanuser –
– bare løvet mangler – –

– og stillheten –
bare to stemmers
lavmælete kommunikasjon –
og det svake suset av vind
over stengte sommerhus –
og måkers fjerne rop
over en stille bukt – –

– det er da man med Faust
kan si til øyeblikket:
– «Ikke forsvinn! –
Alt er så vakkert!»

s.ø.


For å lese flere dikt av Sivert Øydvin, gå til forsiden av bloggen (se parentes nedenfor), venstre-klikk på vinduet «søk på dette nettstedet», øverst til høyre, og skriv inn navnet hans.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Atlantis» av Sivert Øydvin

desember 4, 2011

Atlantis
– lenge
etter at
ropene stilnet
og bildet
begynte å sløres
ble overflaten
stadig rystet av
etterdønninger
fra dypet –
og varme strømninger
brøt frem
som fra en
undersjøisk geysir –
– og da
den siste
svake krusningen
ringet seg ut
og døde bort
slo tomheten inn
som en ny bølge –
– men ennå synes
hjertets ekkolodd
å tegne
et flimrende
radarportrett –
– et portrett
gjennom tårer –

s.ø.

Et dikt av Sivert Øydvin, publisert i Tønsbergs Blad

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Toleranse

august 5, 2011

«Tanke om tolerans»

Om jag tänkte som fan,
kanske tänkte hela dan
på mitt liv, og så fann
nån sorts mening som var sann,
ja, då får jag inte glömma en förbannat viktig greij:
att då gäller denna sanning bara mej.

Fra Danielsson, Tage, Tage Danielssons Paket, ISBN 91-46-14819-1

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Siste nytt om hvite plaststoler – «Smilande benk»

mars 24, 2011

«Smilande benk»

Sommer 1995

Mannen som bur nedi lia
må tydelegvis ha merkt seg
at «møbler av plast
har eg elles lite til overs for».

Der to kvite plaststolar stod i fjor
står i år ein solid trebenk.
Ny å sjå til. I alle fall nymåla.
Glinsande grøn.

Kan ein benk smile?
Denne benken kan.

Da mannen ommøblerte
her på bakketoppen
må han ha smilt i skjegget.
Og smilen blanda seg med grønmålinga
så no står benken og smiler med hele seg.

Og eg som går og set meg der
smiler tilbake med heile meg.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Dikt 1. juledag 2010

desember 25, 2010

Hymne til Josef

Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.
Men stallen var lun og varm.
Så fødte hun der sin sønn
støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.
Hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelsk glans
lyste de hellige to.
Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik vernet han ordløs menneskets drøm,
den hellige Josef av jorden.

Fra Strofe med vinden (1958) av Inger Hagerup.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Dikt 10. desember 2010

desember 10, 2010


Vise i vinterlys
Til Tove

I vinterlyset
når fjorden sover
og puster skodde
mot landets hus
og fromme graner
går bøyd til kirke
som bleke søstre
i nonneskrud . . .

I vinterlyset
når fjellet løfter
en rimet panne
mot solens spill
og Nordavinden
har hvite fingre
som stryker strenger
av is og ild . . .

Da tenner mennesket
offerflammer
langt, langt der inne
bak fonn og føyk
og reiser spinkle
små Jacobstiger
til værs som tråder
av spunnen røyk.

Men aldri var
dine øyne blanke
som nå, og aldri
din munn så rød.
Og aldri brente
ditt sinn imot meg,
så varmt og nakent
som blod i snø.

Og mine hender
når dine hender,
din ånde gløder
imot mitt kinn.
I vinterlyset
når jorden skjelver
da er du inderlig
mere min.

Fra Vinterlys (2001) av Erik Bye.

((trykke her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Dikt 9. desember 2010

desember 9, 2010

Vinternattesolskin

Jovist er det nat i verden.
Jovist er det mørkt i himlen.
Jovist vandrer solen sin under-
             jordiske nattevej.

Og dog kan jeg ikke sove
for lys gennem lukked øjenlåg
fra blændende solreflexers
             spøgende natteleg.

For solen skinner på månen,
og månen skinner på sneen,
og sneen skinner på loftet
             og loftet skinner på mig.

Fra Gruk II (1991) av Piet Hein.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))