Posts Tagged ‘hagefilosofi’

April – en velsignet måned i hagen

april 10, 2012

Kanskje kommer våren litt tidligere i de tsjekkiske hagene, som vi leser om den i Karel Capeks lille hagebok, Et år i min hage, men man kjenner seg så absolutt igjen.

«Hagedyrkerens april
April er hagemannens virkelige velsignete måned. De elskende skal ha sin lovpriste mai i fred for oss. I mai opplever vi bare trær og blomsters blomstring, men i april folder de seg ut. Tro meg, denne spiren og løvsprett, disse skudd, knopper og kim er naturens største under, men mer vil jeg ikke røpe for Dem, ikke med et eneste ord. De kan jo selv sette Dem på huk og grave med fingeren i den løse jord og – hold pusten – Deres fingre rører ved et skjørt og levende skudd. Det lar seg ikke beskrive, like lite som et kyss kan beskrives – eller enkelte andre ting.

Mens vi nå snakker om dette sarte kim, ingen vet så nøye hva det kommer av, men det skjer påfallende ofte – når man trår inn i bedet for å fjerne en kvist eller trekke opp en satan av en løvetann, kommer man uvergerlig til å tråkke på et underjordisk skudd av en lilje eller en ballblom. Den knaser under foten og du stivner av skrekk og skam. I øyeblikket ser man på seg selv som et uhyre i hvis fotspor intet gress mer vil vokse. Eller man løsner med uendelig forsiktighet jorden i bedet med det gitte resultat å få kløvet en spirende løk med hakken eller kappet av et par spirende anemoner med spaden. Når man så redselsslagen viker tilbake, knuser man en blomstrende Primula eller knekker en Delphinium’s unge dusk. Jo større forsiktigheten er, desto verre blir skaden som anrettes. Det skal års praksis til før man lærer den ekte gartnerens mystiske og rå sikkerhet. Han tråkker hvor det faller seg uten å skade. Skulle det skje, gjør han i det minste ikke vesen av det.
Dette være sagt helt i forbigående.

April er ikke bare utfoldelsens, men også plantningens måned. Med begeistring, ja med vill begeistring har man bestilt hos gartneren de planter man ikke lenger kan leve foruten. Hos alle ens hage-venner har man lovet å komme for å hente avleggere. Aldri, – det sier jeg – aldri kan man få nok. Og så kommer den dagen da ethundreogsytti planter har satt hverandre stevne i din hage og vil i jorden. Du ser deg om og erkjenner sønderknust at det ikke finnes plass for dem.
…»

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Hagedyrkerens desember» av Karl Capek

desember 7, 2011


Julerose

Tilbudene fra Thompson & Morgan mottas nesten daglig på e-post, frø av alle slag, sommerblomster, grønnsaker …
Jeg kommer til å tenke på Karel Capek og hans lille bok Et år i min hage. Hva skriver han om desember? Denne måneden som ingen tenker hage, unntatt da Thompson & Morgan, som prøver å dra min oppmerksomhet bort fra juleforberedelser og ut i hagen.

Sitat fra kapitlet «Hagedyrkerens desember»:

«Nå er gudskjelov alt overstått. Enda er her et og annet som kunne gjøres. Denne jorden der borte er jo som bly og denne Centaurea‘n hadde jeg egentlig tenkt å flytte. Men fred være med den. Nå kommer jo snøen. Sett at du gikk ut, hagemann, for å se din hage for første gang?

Se det svarte som stikker opp av snøen, det er en rødbrun Viscaria. Dette tørre strået er en  blå akeleie. Denne tuen med innskrumpete blad er en Astilbe. Og den kosten der, det er en Aster ericoides og dette her, det ser ut som ingenting, men er en orasje farget Trollius, og denne lille såten er en Dianthus, ja visst er det en Dianthus. Og denne stilken her må sikkert være en rød røllik.

Men huff så kaldt det er. Ikke en gang om vinteren kan en fryde seg over sin hage. Gå da inn og legg på peisen. La hagen sove under snøens lette dundyne. Er det ikke godt å kunne tenke på andre ting? Vi har jo bordet fullt av bøker som vi ikke har rukket å lese. Vi har så mange andre planer og bekymringer, la oss ta fatt på dem. Men er nå alt vel dekket med bar? Har Tritonia‘en fått tilstrekkelig over seg? Vi har vel ikke glemt å dekke Plumbago‘en? Og Kamelia‘en skulle egentlig skjermes med en gren. Tenk om knollene under den asiatiske ranunkel ikke skulle skyte! Hva skulle vi da plante i stedet? La meg se – vent et øyeblikk – det kan vi finne i en av prislistene.

I desember er det meste av hagen å finne i en mengde kataloger. Hagedyrkeren selv overvintrer under glass i oppvarmet rom, begravd til halsen – ikke i gjødsel og granbar, – men i prislister, sirkulærer, bøker og brosjyrer hvor han leser om: … «

Hagedyrkerens november

november 14, 2009

"80. How to use a spade", L.H.Bailey's "Manual of gardening"«Jeg vet at det finnes mange fine beskjeftigelser som for eksempel å skrive for avisene, avgi stemme i parlamentet, være styremedlem eller undertegne offisielle aktstykker. Men hvor pent og fortjenstfullt det enn er alt sammen, gjør mennesket ikke en slik figur eller inntar en så monumental, plastisk og rent ut sagt statue-liknende stilling som «Mannen med Spaden». Står man slik i bedet med den ene foten hvilende på spaden, med armen løftet mot pannen for å tørke svetten mens man sier «Uff», ser man akkurat ut som en allegorisk billedstøtte. Her mangler bare at man blir løftet opp av jorden, gravd fri fra røttene og anbrakt på en sokkel med innskriften «Arbeidets triumf», eller «Herre over jorden», eller noe i den stil. Jeg nevner dette fordi tiden akkurat nå er inne – nemlig for gravingen.
Javisst, i november skal jorden spas om og løsnes. Det å løfte en spade jord gir deg samme appetitlige, vederkvegende fornemmelse som når du øser opp mat med breddfull suppeskje. Det er med god jord som med god mat, den må ikke være for fet, ikke for tung eller for kald, ikke for våt og ikke for tørr, hverken klissete eller hard, hverken klumpete eller rå. Den skal være som brød, som honningkake, som julekake, som en hevet deig. Den skal smuldre og ikke kladde, den skal knirke under spaden og ikke klaske, den må ikke henge sammen i flak, klumper eller svære formasjoner. Når den vendes om med dype spadestikk, skal den puste av fryd og falle fra hverandre i smuler og grynet muld. Slik er den riktige jorden, appetitlig, så man kunne spise den, gjennomarbeidet og edel, en dyp og fuktig jord, gjennomtrengelig, åndende og løs, kort sagt god jord, på samme vis som det finnes gode mennesker. I denne jammerdal finnes det som bekjent ikke noe bedre enn det!»

Fra: Et år i min hage av Karel Capek, Cappelen forlag

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Hagedyrkerens oktober»

oktober 10, 2009

Utdrag fra bokden Et år i min hage av Karel Capek (se innlegg 26. september 2009):

Delphinium staphisagria«Oktober! Da legger naturen seg i dvale – sier man. Men hagedyrkeren vet bedre, – han kan fortelle at oktober er en like god måned som april. For det vet vi, at oktober er den første vårmåned for den skulte vekst, for det som spirer og skyter knopp under jorden, – den måned da knoppene fylles med saft. Man trenger bare å pirke litt i jorden, straks treffer man på saftspente knopper, tykke som en tommeltott, skjøre spirer og kjempende røtter. Det lar seg ikke nekte – våren er her! Gå ut og plant, hagemann! (Pass bare på at du ikke kløver en spirende narciss med spaden!)

Altså er oktober blant alle måneder utplantningens og omplantningens tid. Tidlig om våren står hagedyrkeren foran sitt bed hvor staudenes små spydspisser begynner å titte opp her og der, og han sier tankefullt: «Her ser det litt bart og tomt ut, jeg blir visst nødt til å plante noe her.» En måneds tid senere står hagedyrkeren foran samme bed som i mellomtiden er overgrodd med to meter høye dusker av Delphinium, en jungel Prethrum og en urskog av klokkeblomster og gudene må vite hva ellers, og han sier tankefullt: «Det er litt tett og forvokst her. Jeg blir visst nødt til å rydde opp, tynne ut og plante om.» –anacyclus pyrethrum— I oktober står hagemannen foran samme bed igjen, hvor et par tørre blad og en vissen stengel er igjen, og sier tankefullt til seg selv: «Det er visst bart og tomt her. Jeg må plante noe, – en fem, seks phlox eller en av de store høstastersene.» Og så gjør han det. Hagedyrkerens liv er fylt med forandring og virkelyst.»

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Karel Capek – «Et år i min hage»

september 26, 2009

Karel_capek, lastet ned fra Wikipediasiden om sammeKarel Capek (1890-1938) er kanskje mest kjent som en av de første som skrev science fiction, en form for utopisk science fiction, om hva som er mulig utvikling for menneskene (jfr. Huxley og Orwell). En av hans meste kjente bøker, Salamanderkrigen» fra 1936 blir regnet som en tidlig bok i denne sjangeren. Hans forfatterskap var mangesidig, preget av intelligens og humor. Han har vært en inspirasjon for Vaclac Havel. Siden han advarte mot nazistisk og fascistisk diktatur ble hans penn betraktet som farlig, for farlig. Trolig ville han ikke ha overlevd nazistenes herredømme i Tsjekoslovakia under 2. verdenskrig, men han døde en ikkevoldelig død, av lungebetennelse, kun 48 år gammel. (Les mer om hans utrolig varierte arbeider, trykk  rød link «Karel Capek» ovenfor.)

Capek studerte filosofi i Paris, Berlin og Praha, han var journalist og forfatter, men han må også hatt tid til sin hage. Boken jeg vil gi et avsnitt av, heter Et år i min hage og den er full av kunnskap og filosofi om planter, hagestell og ikke å forglemme de som arbeider med planter og hager.

SaxifragaFra kapittelet «Hagedyrkerens september», siden det er måneden vi nå er i, og siden jeg selv ikke bare har en «liten skråning» i min hage; hele hagen er en eneste stor skråning … :

 «Hvis De i Deres hage har en liten skråning eller en smal terrasse, vil jeg fremkomme med det oppriktige råd at De anlegger et steinbed. For det første er et slikt steinbed meget vakkert å se på når det er overgrodd med Saxifraga-puter, Aubrieta, AlyssumArabis og andre herlige steinstaduer. For det annet er det å bygge et steinbed et betydningsfullt og fengslende arbeid. En mann som bygger et steinbed føler seg som en Cyklop når han så å si med elementær kraft legger klippe på klippe, lager bakker og dalfører, flytter berg og reiser svimlende avsatser. Når han da – med ryggverk – har lagt siste hånd på sitt gigantiske arbeid, oppdager han at det tar seg noe annerledes ut enn fjellandskapet han hadde tenkt seg. Hans produkt minner om en haug med skrap og stein. Men ta Dem ikke nær av det. I løpet av et år vil skraphaugen forvandles til det skjønneste bed, det vil stråle av bitte små blomster, det vil dekkes av de nydeligste puter og Deres glede vil bli stor. Det sier jeg Dem: legg an et steinbed!

*

Det lar seg ikke nekte, høsten står for døren, – erkjennelsen kommer med de blomstrende høstasters og høstkrysantemum. Disse høstblomstene utfolder seg med en særlig kraft og overdådighet, de er ikke nøye på det, den ene blomsten er som den andre, men slike masser av dem! Det sier jeg; denne blomstringen i moden alder er mektigere og lidenskapeligere enn den unge vårs urolige og kåte sprett. Den gir det voksne menneske fornuft og følelsen av konsekvens. Skal her endelig blomstres, så skal de skje grundig. Og rikelig med honning skal det være så biene kommer til. Hva gjør det vel om et blad eller to flagrer hen over høstens rike flor? Ser De da ikke at naturen ikke kjenner til tretthet?»

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))