Posts Tagged ‘«Vinterlys»’

Dikt 10. desember 2010

desember 10, 2010


Vise i vinterlys
Til Tove

I vinterlyset
når fjorden sover
og puster skodde
mot landets hus
og fromme graner
går bøyd til kirke
som bleke søstre
i nonneskrud . . .

I vinterlyset
når fjellet løfter
en rimet panne
mot solens spill
og Nordavinden
har hvite fingre
som stryker strenger
av is og ild . . .

Da tenner mennesket
offerflammer
langt, langt der inne
bak fonn og føyk
og reiser spinkle
små Jacobstiger
til værs som tråder
av spunnen røyk.

Men aldri var
dine øyne blanke
som nå, og aldri
din munn så rød.
Og aldri brente
ditt sinn imot meg,
så varmt og nakent
som blod i snø.

Og mine hender
når dine hender,
din ånde gløder
imot mitt kinn.
I vinterlyset
når jorden skjelver
da er du inderlig
mere min.

Fra Vinterlys (2001) av Erik Bye.

((trykke her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Dikt 6. desember 2010

desember 6, 2010

Pilgrimssang

Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav
så søker vi de gamle, glemte stier
som visker mellom steiner, under kratt og lyng og lav
og kanskje kan vi høre hva de sier:
Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå,
mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå,
– og stien må vi alle gå alene –

Vårt sekel er snart omme, og barnet ser vårt tegn:
En blomst av ild som vokser inn i him’len.
Det lukter røyk av vinden, og det smaker jern av regn
mens våre skip har kurs mot stjernevrim’len.
Vi mente vi var herskere og herrer på vår jord.
En slekt skal følge etter oss og tyde våre spor,
– og stien må de alle gå alene –

Men ennå lever drømmen om et fjernt og hellig sted
langt bakom svarte berg og svidde sletter,
der hjertet kan få visdom og hver sjel kan finne fred
og lønn for våre hvileløse netter.
Nå dages det i dalen, det tindrer over tind.
Der går en pilgrimssti gjennom hvert et menneskesinn,
– og stien må vi alle gå alene –

Fra Vinterlys (2001) av Erik Bye.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))