Som kan leses i forrige innlegg om Liv Emma Thorsens Hund! fornuft og følelser, er oppfatningen av hunden delt. Som motiv og symbol i kunsten, er dens rolle også framstilt på ulike premisser. I Østens kunst sees hunden som en tyv og en åtselseter. I Bibelen er hunden sjelden nevnt, untatt i noen få, ofte lite gunstige sammenheng. Plinius den eldre på den annen side, i sin Naturalis historia, ser hunden, i likhet med hesten, som det dyret som er mest trofast mot mennesket. En trofasthet som vi finner framstilt i kunsten fra Middelalderen og senere.
Tamsin Pickeral, med sin The Dog, har skrevet en bok om hunden, dens utvikling og dens plass i kunsten gjennom 5000 år. Andre bøker om samme tema, med en mer avgrenset periode i kunsten er Best in Show: The Dog in Art from the Renaissance to Today og Dogs in the Louvre-collection.
Som allegori i kunsten er hunden et symbol på den personifiserte troskap. I portretter kan den ligge ved en kvinnes føtter eller i hennes fang, og den symboliserer hennes trofasthet i ekteskapet eller til en avdød ektefelles minne. Den har samme betydning i dobbelportretter av mann og kone. Men hunden kan også være et symbol på misunnelse. Igjen denne dobbeltheten i synet på hunden.
I scener fra Bibelen kan vi finne hunden liggende ved Judas’ føtter under nattverdsmåltidet skjærtorsdag.Hunden sees også som en følgesvenn i Melankolien, en av de fire temperamentene. Den er et symbol på Lukten, en av de fem sansene. Og den er en del av det trehodene monsteret som symboliserer visdom. I klassiske tema i kunsten er den ofte jegerens følgessvenn, som et eksempel et kjennetegn på Diana, jaktens gudinne.
((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))
t e r s k l e r 