«Mens jeg gikk der og tenkte på Saint-Loups besøk, hadde jeg tatt en lang omvei; jeg var nesten kommet frem til Pont des Invalides. Gatelysene (forholdsvis få, på grunn av de tyske bombeflyene) var blitt tent, litt for tidlig, for «sommertiden», som nå var etablert for hele den lyse årstid, var blitt innført litt for tidlig, mens natten ennå falt nokså fort på (liksom sentralfyringen blir tent og slukket til bestemte datoer), og over den nattlig opplyste byen, på et stort stykke av himmelen – denne himmelen som var intetanende om sommertid og vintertid, og som ikke nedlot seg til å vise at klokken halv ni var blitt klokken halv ti – på et stort stykke av den blålige himmelen var det fremdeles litt dagslys. I hele den delen av byen som ble dominert av tårnene på Trocadero, så himmelen ut som et veldig, turkisfarvet hav som trekker seg tilbake og som allerede lar en rekke mørke klipper komme til syne, eller kanskje bare en rad fiskegarn som er hengt opp ved siden av hverandre, og som egentlig er små skyer. Et turkisfarvet hav som, uten at de er seg bevisst, fører menneskene som trekkes med i jordens veldige omdreining, denne jorden som de er gale nok til å utsette for sine stadige revolusjoner og nytteløse kriger, lik denne som akkurat nå besudler Frankrikes jord med blod. Men hvis man ble stående og stirre på den dovne og altfor vakre himmelen som fant det under sin verdighet å forandre timeplan, og som over den opplyste byen lot disse blålige farvetonene mykt forlenge sin dvelende dag, ble man helt svimmel: det var ikke lenger et utstrak hav, men en bratt skrent av blå isbreer. Og tårnene på Trocadero som forekom så nær den turkisfarvede skråningen, måtte være ekstremt fjernt fra den, liksom disse to tårnene i visse sveitsiske byer som kan gi inntrykk av å ligge rett ved siden av de høye fjelltoppene i det fjerne.»
Utdrag fra Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, «Den gjenfundne tid», side 86, oversatt av Anne-Lisa Amadou, 2. utgave, Gyldendal, 2000.