Under den bunnløse stjernehimmelen – med Henrik Wergeland

Henrik A. Wergeland (1808-1845) spør ofte seg selv: Nytter det å dikte? Gagner diktningen livet? Hans ord når ikke lenger enn hans «Læbers Aande», … Hans forfatterskap er rikt på litterære sjangre og på kunnskap, fortellerglede og et blomstrende, fargerikt språk.
Ivar Havnevik skriver i Dikt i Norge. Lyrikkhistorie 200-2000 at «Wergeland som versekunstner er i høy grad nyskapende, noe romantiske kritikere hadde oppfordret sterkt til omkring århunderskiftet.» «Men i pakt med ideen om at dikteren skulle være original var det også viktig at han skulle bruke sin oppfinnsomhet i det rytmiske»
Diktet nedenfor Mig Selv har jeg lest i flere versjoner hva oppdeling i verselinjer angår, hvilken som er den originale har jeg ikke hatt anledning til å finne fram til. Språket i diktet, alle metforene fra blomster, regn, himmel og stjerner gjør det også til en naturopplevelse, såvel som en glede å lese. Hans spark til journalistene og deres «ræveklør» og «matte fingre», om hvordan all deres kritikk og fornærmelser preller av på ham og heller inspirerer ham til nye skaperverk, er fulle av metaforer og meget intelligent bruk av samme.
Inspirert av diktet nedenfor og Havneviks fremtilling av dikteren i Dikt i Norge blir neste valg fra Wergelands forfatterskap Jan van Huysums Blomsterstykke.

Mig Selv er skrevet i 1841 som tilsvar til en redaksjonell polemikk i «Morgenbladet», hvor det blant annet sto at «Hr. Wergeland er opirret og i slet Lune».

Mig Selv

Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt
av Solen
for at briste i høi Latter af en Glæde, jeg ikke kan forklare
mig?
Naar jeg lugter til et grønt Blad, glemmer jeg bedøvet
Fattigdom, Rigdom, Fiender og Venner.
Min Vedbende er voxet, Didudaf mit Vindu har den baaret
på sine brede Blade
alle de Erindringer, jeg ikke bryder mig om at gjemme.
Det første Foraarsregn vil falde på Bladene og udviske
nogel troløse Navne.
De vil falde ned med Draaberne og forgifte Regnormens
huler.
Jeg, som leser Henrykkelser paa hver af Centifoliens, den
Vaaren gaves, hundrede Blade –
mig skulde en slet Avis bringe til at kvæle en Sekund med
Ærgrelse.
Det ville være som at dræbe himmelblaa og rosenrøde
Sommerfugle
Den Synd gyser mit Hjerte for i sit Inderste.
Det vilde være som at overøse mit endnu ugraanede Hoved
med Aske,
og at bortkaste de Diamanter av straalende Sekunder, Tiden
endnu
nedsaar derover.
Nei, frisk I Journalister, hvæsser eders Ræveklør kun paa
Klippe.
I rive kun Blomster løs og lidt Mose til en blød Grav.
Som Insektets Stik i Muslingen, avler Fornærmelser kun
Perler i mit Hjerte.
De skulle engang pryde min Aands Diadem.
Jeg hade? Naar en Fugl flyver over mit Hoved, er mit Had
flux tusind alen borte.
Det flyder hen med Sneen, det gaar med de første Bølger fra
Land og langt ud i Havet.
Men hvi skulde ikke mine Aarer vredes?
Berøv ikke Landskabet det brusende Bække!
Høistærede Vidjebusk, tillader Bækken og skumme naar den
gaar imellem Stene.
Jeg elsker ikke evindelig blaa Himmel, som jeg hader dumme,
glanende Øine.
Har jeg ikke en Himmel, fordi den er fuld af drivende Skyer,
Solens Eventyrslande?
Og om jeg ingen havde, er Guds ikke stor og herlig nok?
Klag ikke under stjernene over Mangel på lyse Punkter i
dit Liv!
Ha, de blinke jo som om de vilde tale til dig!
Hvor straaler Venus iaften! Har Himlen også Foraar?
Nu have stjernene lyst hele Vinteren; nu hvile de og fryde sig.
Hallelujah!
Hvilken Rigdom for en Dødelig!
Min Sjel fryder sig i Himlens Foraarsglæde, og skal deltage
i Jordens.
Den tindrer stærkere en Vaarstjernene, og den vil snart
springe ud med Blomsterne.
Herlige Aftenstjerne! Jeg blotter mit Hoved.
Som et Krystalbad nedfalder din Glans derpaa.
Der er Slægtskab mellem Sjelen og Stjernene.
Den triner i Stjernelyset udenfor Ansigtets Forhæng, hvis
Folder ere forsvundne.
Straalerne overgyde min Sjel med en Rolighed som af
Alabaster.
Som en Byste staar den i mit Indre. Stirr i dens Træk!
Nu ere de, som I ville have dem. De spodske ere stivnede.
Min Sjel har kun Ligets milde Smil. Hvi forfærdes I mere?
Den Djævel! Bysten har et leende Hjerte under sin Rolighed.
Ve eders matte Fingre, at I ikke kunde faa fat paa det!

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Under den bunnløse stjernehimmelen – med Douglas Adams

«Prolog
Langt borte i en bakevje av den ikke-kartlagte og umoderne delen av galaksens vestre spiralarm ligger en liten, unnselig gul sol.
I en bane ca. ett hundre og femtiåtte millioner kilometer fra denne sola befinner det seg en helt ubetydelig liten blågrønn planet – befolket av en livsform nedstammet fra apene, så primitiv at den fremdeles synes at digitale armbåndsur er temmelig snedige saker.
Denne planeten har – eller hadde – følgende problem: Mesteparten av menneskene som bodde der var ulykkelige mesteparten av tiden.
Det ble foreslått mange løsninger på dette problemet, men disse hadde en tendens til bare å dreie seg om bevegelsene til små, fargede papirlapper, noe som var ganske merkelig i og med at det ikke var disse lappene som var ulykkelige.
Problemet forble uløst, mange mennesker oppførte seg usselt og de fleste var ulykkelige, selv de som hadde digitale armbåndsur.
Mange hevdet at de hadde gjort en kjempetabbe den gangen de klatret ned fra trærne. Andre mente at de ikke engang skulle ha klatret opp i trærne, men holdt seg i havet.
Men så skjedde det noe. En torsdag nesten to tusen år etter at en mann hadde blitt spikret fast til et tre fordi han mente at det ville være en god ide om folk var snille mot hverandre, skjønte plutselig en jente som satt på en liten kafe i Rickmansworth, hva som var galt og hvordan verden kunne gjøres om til et godt og lykkelig sted. Denne gangen stemte alt, det kom til å funke og ingen trengte å bli spikret fast til noe som helst.
Men desverre, før hun kom seg til en telefon for å fortelle dette videre, ble Jorda helt uventet tilintetgjort for å gi plass til en ny ekspressrute gjennom hyperrommet, så ideen gikk tapt, sannsynligvis for alltid.
Dette er hennes historie.» …

Fra boken Ha det, og takk for all fisken –, Kagge Forlag 2003. Originalen er So long, and Thanks for All the Fish, Serious Productions Lrd, 1984, av Douglas Adams, oversatt av Sverre Knudsen og Peter Wiedswang

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))