Dikt i advent – 14. desember – «Til hjertene» av Gunnar Reiss-Andersen

 

Til hjertene

Glem aldri henne
som kanskje ventet
på å få møte
deg hele livet.

Glem aldri henne
som har din lengsel.
Glem aldri henne
for den du elsker.

Glem aldri henne,
for hun alene
er det du elsker
i den du elsker.

Gunnar Reiss-Andersen

Dikt i advent – 13. desember – «Les Lu Chi og lag eit dikt» av Olav H. Hauge

Les Lu Chi og lag eit dikt

Les Lu Chi og lag eit dikt.
Han segjer ikkje korleis det skal vera.
Mange hadde måla ei eik fyrr.
Likevel måla Munch ei eik.

Olav H. Hauge

 

 

Fra diktsamlingen «Olav H. Hauges vakraste dikt», Det norske samlaget, Oslo, 2014
Illustrasjon «Eiken», 1906, Edvard Munch (1863-1944), olje på lerret,85 x 100, Thielska Galleriet, Stockholm

«… – denne himmelen som var intetanende om sommertid og vintertid, og som …»

«Mens jeg gikk der og tenkte på Saint-Loups besøk, hadde jeg tatt en lang omvei; jeg var nesten kommet frem til Pont des Invalides. Gatelysene (forholdsvis få, på grunn av de tyske bombeflyene) var blitt tent, litt for tidlig, for «sommertiden», som nå var etablert for hele den lyse årstid, var blitt innført litt for tidlig, mens natten ennå falt nokså fort på (liksom sentralfyringen blir tent og slukket til bestemte datoer), og over den nattlig opplyste byen, på et stort stykke av himmelen – denne himmelen som var intetanende om sommertid og vintertid, og som ikke nedlot seg til å vise at klokken halv ni var blitt klokken halv ti – på et stort stykke av den blålige himmelen var det fremdeles litt dagslys. I hele den delen av byen som ble dominert av tårnene på Trocadero, så himmelen ut som et veldig, turkisfarvet hav som trekker seg tilbake og som allerede lar en rekke mørke klipper komme til syne, eller kanskje bare en rad fiskegarn som er hengt opp ved siden av hverandre, og som egentlig er små skyer. Et turkisfarvet hav som, uten at de er seg bevisst, fører menneskene som trekkes med i jordens veldige omdreining, denne jorden som de er gale nok til å utsette for sine stadige revolusjoner og nytteløse kriger, lik denne som akkurat nå besudler Frankrikes jord med blod. Men hvis man ble stående og stirre på den dovne og altfor vakre himmelen som fant det under sin verdighet å forandre timeplan, og som over den opplyste byen lot disse blålige farvetonene mykt forlenge sin dvelende dag, ble man helt svimmel: det var ikke lenger et utstrak hav, men en bratt skrent av blå isbreer. Og tårnene på Trocadero som forekom så nær den turkisfarvede skråningen, måtte være ekstremt fjernt fra den, liksom disse to tårnene i visse sveitsiske byer som kan gi inntrykk av å ligge rett ved siden av de høye fjelltoppene i det fjerne.»

Utdrag fra Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, «Den gjenfundne tid», side 86, oversatt av Anne-Lisa Amadou, 2. utgave, Gyldendal, 2000.

Carl Ernst von Stetten (1857-1942) «Unge skulptører på en bro i Paris», 1888, olje på lerret, 159 x 101 cm, Pittsburg, Carnegie Art Galleries, no. 62. Kilde: wikimedia commons

Sorg

Sorg –
vinterens regn
mot ruten

På sporet av den tapte skjønnhet i litteraturen – «The Edible Metaphor»

Skjønnhet – en egenskap ved natur og kunst som er opphav til en følelse av velbehag.
Dagens mennesker er på jakt etter velbehag, men ikke gjennom skjønnheten i natur og kunst, det er bare å følge med på hva som «slår» innen litteraturen i dag, for eksempel, se forsiden hos Litteraturfestivalen på Lillehammer 2013 her.

The Edible Metaphor
What is the spice of speech? Meaning
and metaphor –
and yours is a cook’s garden of poetic
herbs.
Repetitive? Yes, but one need not fear
repetition
in poetry which can only improve the
more we read.

God seasons the pot of earth with
tastes, smells, colours – apples,
oranges, walnuts, quince and pomegranat;
the grapes of the wine never clog your
palate
even if they taste the same as last
year’s
or the year before …

Nasir Khusraw

(N.K (1004-1088) bereist persisk profet og filosof)

(Ill.:Francesc Lacoma i Fontanet (1784-1849), Stilleben ( 1814), olje på lerret, 385 mm x 465 mm, Museu Nacionale d’Art de catalunya, wikimedia commons)

Blåmandag

«Blåmandag var opprinnelig siste mandag før fasten; da fortsatte gjerne søndagens svir og lystighet, og etterhånden utviklet det seg for arbeiderne en slags rett til å ta seg fri også ellers om mandagen, til å «holde blåmandag». I Norge ble blåmandag avskaffet ved håndverksloven av 1839. Navnet blåmandag kommer av at det på mandagen før fasten ble lagt et blått klede på alteret i de katolske kirker»

(Kilde: Aschehougs konversasjonsleksikon, Bind II, side 723, Oslo, 1939)

«BLÅTT  Sannhet; intellektet; åpenbaring; visdom; troskap; trofasthet; standhaftighet; kyskhet; rene følelser; plettfritt rykte; storsinn; forutseenhet; fromhet; fred; kontemplasjon; kjølighet. Blått er det store dypets farge; vannenes feminine prinsipp; himmelblått er fargen til Den store mor, himmeldronningen, og til alle himmelguder eller -makter, f.eks. Den asurblå dragen. Blått er også tomrommet; den opprinnelige enkeltheten og det uendelige rommet som kan inneholde alt fordi det selv er tomt. Den er også en månefarge. For buddhistene: kjøligheten i himlene over oss og vannene under oss; dharmadhatus (den religiøse sfæres) visdom. For gnostikerne: dåp med vann. For grekerne og romerne: attributt til Zeus/Jupiter og Hera/Juno som himmelguddommer, men også Afrodites farge. For hinduene: Indras blå regnkappe. For jødene (kabbalistene): miskunn. For indianerne: himmelen; fred. For kelterne og druidene: en skald eller dikter. For kineserne: himmelen; skyer; Østens asurblå drage; våren; tre som materiale. For kristne: himmelen; tro; troskap; Jomfru Marias farge som himmeldronning. For mayaene: en fiendes nederlag.»

(Kilde: J.C. Cooper, Symbol-Lex, oversatt av Bjarte Kaldhol, Oslo, 1993, Hilt og Hansteen as)

Illustrasjon: Raphael (1483-1520), Madonna med blått diadem (1510-1511), 68 x 44 cm, olje på panel, Louvre Museum, wikimedia commons.

Voltaires beretning om Karl den tolvtes død

Levningene etter Karl den tolvte er blitt gravet opp minst 5 ganger. Årsaken er diskusjonen om hvem som skjøt ham 11. desember 1718 ved Fredriksten festning i Halden. Var det nordmennene, eller var det svenskene selv som skjøt? Voltaire skrev sin beretning om Karl den tolvte omkring 1730, kun 10-12 år etter kongens død og kunne hente sine kilder blant kongens samtidige, blant dem hans adjutant monsieur Sicre, som nevnes i teksten nedenfor.

«Den 11. desember, Andreasdagen, gikk han ut klokken ni om kvelden for å inspisere løpegraven. Han lot til å være misfornøyd med at parallellen ikke var ført så langt fram som han ønsket. En fransk ingeniør. Maigret, som ledet beleiringen, forsikret ham at festningen skulde bli tatt innen åtte dager: «»Vi får se,» sa kongen og fortsatte sin inspeksjon av arbeidet sammen med ingeniøren. Han stanset ved et punkt der løpegraven gikk i vinkel med parallellen. Her la han seg på kne ved den indre skråning, med albuene støttet på brystvernet og så på soldatene, som fortsatte gravingen i stjernelyset.

Selv den minste ting har sin interesse, når en mann som Karl den tolvte blir rammet av døden. Jeg kan forsikre at alt det som mange forfattere har skrevet om samtalen mellom kongen og ingeniør Maigret, er det rene oppspinn. Jeg skal her fortelle det som jeg med sikkerhet vet er det faktiske forhold.

Kongen var med halve kroppen utsatt for et kanonbatteri som var rettet mot det hjørnet der han stod. Det var ikke andre ved siden av ham enn to franskmenn: den ene var hans adjutant, monsieur Sicre, en klartenkt og energisk mann, som var gått i hans tjeneste i Tyrkia, og som var særlig knyttet til prinsen av Hessen; den andre var den nevnte ingeniør. Kanonen skjøt mot dem med kardesker. Kongen som hadde blottet seg mest, var mest utsatt. Noen skritt bak ham stod grev Schwerin, som kommanderte løpegraven. Grev Posse, kaptein ved garden, og en adjutant ved navn Kaulbars fikk sine ordrer av ham. Sicre og Maigret så i samme stund kongen synke, med et dypt sukk, ned på brystvernet. De nærmet set: han var allerede død. En kule på et halvt pund hadde truffet ham i høyre tinning og hadde gjort et hull så bredt som tre fingrer. Hans hode lå veltet om på brystvernet; det venstre øyet var trykket inn, og det høyre var trådt helt ut av øyenhulen. Han var død i samme øyeblikk som han var rammet. Men han hadde, før han utåndet, hatt kraft til vilkårlig å føre ånden til sitt sverdhefte, og denne stilling hadde han beholdt.»

(Voltaire, Karl den tolvte. Konge av Sverige, 1731, oversatt av Prof. A. Trampe Bødtker, Nasjonalforlaget, Oslo, 1943, sitat fra side 304.)

Illustrasjon: Johan David Swartz (1678-1740), «Karl XII i Altranstädt» (1606-07), tegning, wikimedia commons. 

Dialektmangfoldet i NRK

Et innlegg i debatten om hensynet til journalistens rett til å snakke egen dialekt går foran hensynet til lytterne og deres mulighet for å forstå hva som blir sagt. Dette er ikke et innlegg mot dialekter. Problemet oppstår når det på NRK snakkes et språk som er vanskelig å forstå. Vi vet at mange med bare litt dårligere hørsel også har problemer når talen blir utydelig. Og hva med innflyttere som gjerne vil følge med på nyhetene, for eksempel?
Språk forener, se bare hva Bibelen forteller om hvordan Gud handlet da han så hvor sterke menneskene var da de hadde et felles språk.

Første Mosebok 11. kapitel
Menneskene vil bygge et tårn hvis topp skal nå opp til himmelen; Gud forstyrrer dette arbeide, idet han forvirrer deres tungemål og spreder dem; stedet kalles Babel, 1-9. …

Og hele jorden hadde ett tungemål og ens tale.
2. Og da de drog frem mot øst, fant de en slette i landet Sinear, og de bosatte seg der.
3. Og de sa til hverandre: Kom, la oss gjøre teglsten og brenne dem vel! Og de brukte tegl istedenfor sten, og jordbek istedenfor kalk.
4. Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by med et tårn som når op til himmelen, og gjøre oss et navn, så vi ikke skal spres over hele jorden!
5. Da steg Herren ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn hadde begynt å bygge.
6. Og Herren sa; Se, de er ett folk og ett tungemål har de alle; dette er det første de tar seg fore, og nu vil intet være umulig for dem, hvad de så får i sinne å gjøre.
7. La oss da stige ned der og forvirre deres tungemål, så den ene ikke forstår den andres tungemål!
8. Så spredte Herren dem derfra over hele jorden, og de holdt op med å bygge på byen.
9. Derfor kalte de den Babel; for der forvirret Herren hele jordens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.

…

«… våga pröva din flygförmåga, …»

Dikt av Kent Andersson

Vingen

Vi går alla omkring med en vinge
som vi inte kan flyga med
som blir til en puckel för oss,
som vi måste smyga med.
Vi hadde nog kunnat flyga
om inte alla vicevärdar …
… konstaplar, småpåvar …
… alla dom praktiska,
taktiska, nitiska, kritiska …
… anemiska, akademiska,
felfinnarna med pekpinnarna …
… hadde sagt:
«Du kan väl inte flyga!»
«Håll dig på marken,
din envingade jävel»!
«Drömmer du ens om at våga
med ett enda vingslag
pröva din flygförmåga,
så tar vi din vinge en dag.»
Vi går alla omkring med en vinge.
En dröm, en längtan, en sång.
Tänk om våra vingar finge flyga
tilsammans en gång.
Så nästa gång du ser en vinge
flaxa ôver taken
ska du inte springa hem
och bli nervös.
Nej, du ska bara stanna
och begrunda saken
och sen tänka:
«Där är en som sluppit lös.»

«Bare for forrykte»

Nobelprisen i litteratur ble i 1948 tildelt Hermann Hesse «for hans inspirerte skrivekunst som på en dristig og gjennomtrengende måte eksemplifiserer de klassiske humanistiske idealene, samtidig som det er framført med stor stilsikkerhet.»

Er det ikke dette alle forfattere ønsker, nettopp det å «eksemplifisere de klassiske humanistisiske idealene», på godt og vondt? For, la oss se det i øynene, idealer representerer ikke alltid «det gode» …

Fra Der Steppenwolf, 1927 (norsk utgave, oversatt av Peter Magnus, Gyldendal, Oslo 2007), side 49:

«Det var en gang en mann som het Harry, kalt Steppeulven. Han gikk på to ben, han hadde klær på seg og var et menneske, men en steppeulv var han like fullt. Han hadde lært meget av det som mennesker med god forstand kan lære, og var en nokså klok mann. Men hva han ikke hadde lært, var dette – å være tilfreds med seg selv og sitt liv. Det var han ikke i stand til, han var et utilfreds menneske. Det kom sannsynligvis av at han innerst inne i sitt hjerte, til enhver tid visste (eller mente å vite) at egentlig var han slett ikke noe menneske, men en ulv på steppen. Kloke mennesker kan vel strides om det – om han nå virkelig var en ulv – om han en gang, kanskje allerede før sin fødsel, var blitt hekset om fra ulv til menneske, eller om han var født som menneske, men var blitt utstyrt med en steppeulvs sjel og besatt av den, eller om, på den annen side, denne troen på at han egentlig var en ulv, bare var en innbildning eller noe sykelig i ham. For eksempel kunne det jo tenkes at dette mennesket i sin barndom hadde vært vilt og ubendig og uskikkelig, at hans oppdragere hadde prøvet å slå villdyret i ham ihjel og nettopp på den måten hadde skapt den innbildning og den tro i ham at han faktisk var et villdyr, bare med et tynt overtrekk av oppdragelse og menneskelignende egenskaper. Om dette kunne man snakke lenge og interessant, man kunne til og med skrive bøker om det; men Steppeulven ville ikke ha noen glede av det; for ham var det jo det samme om ulven var hekset eller prylt inn i ham eller bare var en innbildning i hans sjel. Det som andre kanskje tenkte om det, og det som han selv kunne tenke, var fullstendig verdiløst for ham; det trakk så allikevel ikke ulven ut av ham.
Steppeulven hadde altså to naturer, …»