Inger Hagerup (1905-1985) debuterte i 1939 med diktsamlingen «Jeg gikk meg vill i skogene». Til tross for at hun følger en streng linje inne form og rytme, er diktene hennes fulle av motsetninger og disharmonier i innholdet.
Ivar Havnevik skriver i sin bok «Dikt i Norge» om Inger Hagerup at hun blant annet hentet sine impulser fra den stor Welhaven-tradisjonen (side 249). Han setter henne også i samme gruppe som Øverland (side 295), som ham har hun en naturlig og enkel stil, ofte inspirert av landskap og natur, som i diktet nedenfor. Her tar hun utgangspunkt i et tåkete høstlandskap i sin søken etter eget ståsted i livet, kanskje …?
Fra diktsamlingen Fra hjertets krater (1964):
Detalj av usynlig novemberlandskap
Midt i det skoddeland som heter jeg
står et gammelt veiskilt uten vei.
Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyr og mot skoddemil.
Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.
Der stod engang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når for jeg vill?
Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.
((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))
t e r s k l e r 