Posts Tagged ‘Inger Hagerup’

Dikt 1. juledag 2010

desember 25, 2010

Hymne til Josef

Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.
Men stallen var lun og varm.
Så fødte hun der sin sønn
støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.
Hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelsk glans
lyste de hellige to.
Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik vernet han ordløs menneskets drøm,
den hellige Josef av jorden.

Fra Strofe med vinden (1958) av Inger Hagerup.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Advertisements

Dikt 5. desember 2010

desember 5, 2010

Kort møte

Bunnløst var rådyrets blikk da det så meg.
Foten fikk vinger av skrekk
Bare et øyeblikk stirret det på meg.
Så fløy det dansende vekk.

Frihet og flukt. I hvert svevende hopp
skjønnhetens edle balanse.
Hvordan må gleden i rådyrets kropp
være når skrekken kan danse?

Fra Drømmeboken (1955) av Inger Hagerup.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Detalj av usynlig novemberlandskap»

november 29, 2009

Inger Hagerup (1905-1985) debuterte i 1939 med diktsamlingen «Jeg gikk meg vill i skogene». Til tross for at hun følger en streng linje inne form og rytme, er diktene hennes fulle av motsetninger og disharmonier i innholdet.
Ivar Havnevik skriver i sin bok «Dikt i Norge» om Inger Hagerup at hun blant annet hentet sine impulser fra den stor Welhaven-tradisjonen (side 249). Han setter henne også i samme gruppe som Øverland (side 295), som ham har hun en naturlig og enkel stil, ofte inspirert av landskap og natur, som i diktet nedenfor. Her tar hun utgangspunkt i et tåkete høstlandskap i sin søken etter eget ståsted i livet, kanskje …?  

Fra diktsamlingen Fra hjertets krater (1964):

 

Detalj av usynlig novemberlandskap

Midt i det skoddeland som heter jeg
står et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyr og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Der stod engang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når for jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))