«Grantreet» – av Tove Jansson

«Grantreet

En av hemulene stod på taket og gravde i snøen. Han hadde på seg gule ullvotter, og de ble våte og ubehagelige etter hvert. Da la han dem på skorsteinen, sukket og gravde videre. Endelig kom han fram til takluken.
– Jaså, der var den, sa hemulen. – Og der nede ligger de og sover. Sover og sover. Mens andre arbeider seg i hjel bare fordi det skal bli jul.
Han klatret opp på luken, og siden han ikke kunne huske om den gikk innover eller utover, trampet han på den, forsiktig. Den gikk innover med en gang og hemulen datt ned i snøen og mørke og alt det som mummifamilien hadde lagt opp på loftet til senere bruk.
Nå var hemulen meget irritert, og dessuten var han ikke helt sikker på hvor han hadde lagt fra seg de gule vottene. Han var spesielt glad i de vottene.
Så han trampet videre ned trappen, slo opp døren og skrek rasende. – Det blir jul! Jeg er lei av dere og den sovingen deres, og nå blir det jul når som helst!
Der nede lå mummifamilien i vinterhi som de pleide. De hadde sovet i flere måneder og hadde tenkt å fortsette med å sove helt til våren kom. Søvnen hadde vugget dem rolig og behagelig gjennom en eneste lang varm sommerettermiddag. Nå kom det plutselig inn uro og kald luft i mummitrollets drømmer. Og så var det en som drog teppet av ham og skrek at han var lei dem og at det ble jul.
– Er det vår allerede, mumlet mummitrollet.
– Vår? sa hemulen nervøst. – Det er jul, skjønner du, jul. Og jeg har ikke fått tak i noen ting og ikke ordnet noe, og så sender de meg for å grave fram dere midt oppe i det hele. Vottene har jeg antagelig mistet. Og alle løper rundt som gale og ingenting er ferdig …
Og så trampet hemulen opp trappen igjen og kom seg ut gjennom takluken.
– Mamma, våkn opp, sa mummitrollet forskrekket. -Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul.
– Hva mener du, sa mummimamma og stakk nesen i været.
– Jeg vet ikke riktig, sa hennes sønn. – Men ingenting i orden og noe er blitt borte og alle løper rundt som gale. Kanskje det er oversvømmelse nå igjen.
Han rusket forsiktig i Snorkfrøken og hvisket: – Ikke bli redd, men det har hendt noe forferdelig.
– Ta det med ro, sa mummipappa. – Ro, fremfor alt.
Og så gikk han bort og trakk opp klokken som hadde stått siden en gang i oktober.
De fulgte hemulens våte spor opp på loftet og klatret ut på mummihusets tak.
Himmelen var blå som vanlig, så det kunne ikke være tale om ildsprutende fjell denne gang. Men hele dalen var full av våt bomull, fjellene og trærne og elven og hele huset. Og det var kaldt, enda kaldere enn i april.
– Er det dette som kalles jul? spurte mummipappa forbauset.  Han tok hånden full av bomull og så på det. – Jeg lurte på om det har vokst opp fra bakken, sa han. – Eller falt ned fra himmelen. Hvis det kom på en gang, må det ha vært meget ubehagelig.
– Men pappa, det er snø, sa mummitrollet. – Jeg vet at det er snø, og den kommer ikke med en gang.
– Sier du det? sa mummipappa. – Men ubehagelig var det allikevel.
Hemulens tante kjørte forbi med et grantre på sparken.
– Jaså, dere har endelig våknet, sa hun uinteressert. – Pass på at dere får tak i et grantre før det blir mørkt.
– Men hvorfor det, begynte mumipappa.
– Jeg har ikke tid til dere nå, ropte tanten over skulderen og skyndte seg videre.
– Før det blir mørkt, hvisket Snorkfrøken. – Hun sa før det blir mørkt. Det farlige kommer i kveld …
– Tydeligvis må man ha et grantre for å klare seg, grublet mummipappa. – Jeg forstår ikke noe.
– Ikke jeg heller, sa mummimamma betuttet. – Men ta på dere skjerf og sokker når dere går og henter grantreet. Så prøver jeg å få varme i kakkelovnen så lenge.

… »

Fra Tove Janssons Det usynlige barnet og andre fortellinger, oversatt av Gunnel Malmstrøm.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Tove Jansson: «Det usynlige barnet»

 

«Det usynlige barnet

En mørk regnværskveld satt mummifamilen rundt verandabordet og renset sopp. Hele bordet var dekket av gamle aviser og midt på stod parafinlampen. Men det var mørkt i alle kroker.
–  My har plukket pepperrisker igjen, sa mummipappa. – I fjor plukket hun fluesopp.
–  Vi får håpe det blir kantareller til neste år, sa mummimamma. Eller i hvert fall vinrøde kremler.
– Det er alltid fint å leve i håpet, bemerket lille My og kniste for seg selv.
De fortsatte å rense i fredelig taushet.
Plutselig hørte de noen lette slag på ruten, og uten å vente kom Tootikki inn på verandaen og ristet vannet av regnfrakken.
Så holdt hun døren åpen og lokket ut i regnet: – Kom, kom.
– Hvem er det du har med deg, spurte mummitrollet.
-Det er Ninni, sa Tootikki. – Ungen heter Ninni. Hun holdt døren åpen enda en stundt og ventet. Ingen kom.
– Vel, sa Tootikki og trakk på skuldrene, – Hun kan jo holde seg der ute hvis hun er så sjenert.
– Men blir hun ikke våt, spurte mummitrollets mamma.
– Jeg vet ikke om det gjør så mye når man er usynlig, svarte Tootikki og gikk bort og satte seg ved bordet. Familien holdt opp og rense og ventet på en forklaring.
– Dere vet jo at folk lett kan bli usynlige hvis man skremmer dem ofte nok, sa Tootikki og spiste en røyksopp som lignet en søt liten snøball. Vel.Denne Ninni ble skremt på en gal måte av en tante som hadde tatt seg av henne enda hun ikke var glad i henne. Jeg har truffet tanten og hun var nifs. Ikke sint, skjønner dere, sinne kan en forstå. Hun var bare iskald og ironisk.
– Hva er ironisk, spurte mummitrollet.
– Vel, tenk deg at du snubler på en sleipsopp og detter midt opp i den rensede soppe, sa Tootikki. – Det naturlige ville jo bære at mammaen din ble sint. Men nei, det blir hun ikke. I stedet sier hun, kjølig og knusende: Jeg forstår at dette er din oppfatning av dans, men jeg ville være takknemlig hvis du ikke gjorde det i maten. Sånn, omtrent.
– Fy, så vemmelig sa mummitrollet.
Ja, ikke sant, sa Tootikki. – Og det var akkurat sånn denne tanten pleide å gjøre. Hun var ironisk fra morgen til kveld, og til slutt begynte ungen å blekne i konturene og bli usynlig. Sist fredag kunne man ikke se henne i det hele tatt. Tanten gav henne til meg og sa at hun virkelig ikke kunne ta seg av slektninger som hun ikke engang kunne få øye på.
– Og hva gjorde du med tanten, spurte My med øynene på stilker. – Du julte henne vel opp?
– Det lønner seg ikke med ironiske mennesker, sa Tootikki.
– Jeg tok Ninni med meg hjem. Og nå har jeg tatt ungen med meg hit for at dere skal gjøre henne synlig igjen.»

Fra Det usynlige barnet og andre fortellinger av Tove Jansson, oversatt av Gunnel Malmstrøm.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))