Blåmandag

«Blåmandag var opprinnelig siste mandag før fasten; da fortsatte gjerne søndagens svir og lystighet, og etterhånden utviklet det seg for arbeiderne en slags rett til å ta seg fri også ellers om mandagen, til å «holde blåmandag». I Norge ble blåmandag avskaffet ved håndverksloven av 1839. Navnet blåmandag kommer av at det på mandagen før fasten ble lagt et blått klede på alteret i de katolske kirker»

(Kilde: Aschehougs konversasjonsleksikon, Bind II, side 723, Oslo, 1939)

«BLÅTT  Sannhet; intellektet; åpenbaring; visdom; troskap; trofasthet; standhaftighet; kyskhet; rene følelser; plettfritt rykte; storsinn; forutseenhet; fromhet; fred; kontemplasjon; kjølighet. Blått er det store dypets farge; vannenes feminine prinsipp; himmelblått er fargen til Den store mor, himmeldronningen, og til alle himmelguder eller -makter, f.eks. Den asurblå dragen. Blått er også tomrommet; den opprinnelige enkeltheten og det uendelige rommet som kan inneholde alt fordi det selv er tomt. Den er også en månefarge. For buddhistene: kjøligheten i himlene over oss og vannene under oss; dharmadhatus (den religiøse sfæres) visdom. For gnostikerne: dåp med vann. For grekerne og romerne: attributt til Zeus/Jupiter og Hera/Juno som himmelguddommer, men også Afrodites farge. For hinduene: Indras blå regnkappe. For jødene (kabbalistene): miskunn. For indianerne: himmelen; fred. For kelterne og druidene: en skald eller dikter. For kineserne: himmelen; skyer; Østens asurblå drage; våren; tre som materiale. For kristne: himmelen; tro; troskap; Jomfru Marias farge som himmeldronning. For mayaene: en fiendes nederlag.»

(Kilde: J.C. Cooper, Symbol-Lex, oversatt av Bjarte Kaldhol, Oslo, 1993, Hilt og Hansteen as)

Illustrasjon: Raphael (1483-1520), Madonna med blått diadem (1510-1511), 68 x 44 cm, olje på panel, Louvre Museum, wikimedia commons.

Kunsthistorie – ved Helen Gardner

«The goal of art history is the descerning appreciation and enjoyment of art, from whatever time and place it may have come, by whatever hands it may have been made. Outside the academic world, the terms art and history are not often juxtaposed (norsk: sidestilt). People tend to think of history as the record and interpretation of past human actions, particularly social and political actions. Most think of art – quite correctly – as something present to the eye and touch, which, of course, the vanished human events that make up history are not. The fact is that a visible and tangible (norsk: til å ta på) work of art is a kind of persisting event. It was made at a particulare time and place by particular persons, even if we do not always know just when, where, and by whom. Although it is the creation of the past, art continues to exist in the present, long surviving its times; Charlemagne  has been dead for a thousand years, but his chapel still stands at Aachen.»

Fra Helen Gardner‘s Art through the Ages, først publisert i 1926, fortsatt aktuell og i salg i nye og reviderte utgaver.

((trykke her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Den første sommerdagen – sommermål

På vår primstav er den merket med et tre, med et kors i toppen. Været denne dagen skal holde i 7 uker framover. Kanskje kan vi da vente oss sol og litt kjølig vind her i sør?

I det lille heftet som følger med primstaven står det også «St. Tiburtus og St. Valerianus». Disse to katolske helgenene var brødre som led martyrdøden i Roma (denne dagen ?) på 100-200-tallet. Da kristendommen ble innført i Norge forsøkte man å koble den gamle norske kalenderen med den katolske kristne. Mulig dette er en slik sammenkobling?

Historien om Tiburtus og Valerianus og sistnevntes hustru St. Cecilia, musikkens skytshelgen, finnes avbildet flere steder i dagens Roma, som i kirken Santa Cecilia i bydelen Trastevere (på andre siden av Tiberen). I en nisje nedenfor høyalteret befinner det seg en statue av St. Cecilia.

Stefano Maderno (1576-1636) har framstilt henne liggende, med hodet vendt bort. Statuen er rørende, i all sin enkelthet.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Dikt av Halldis Moren Vesaas og hvite plaststoler i Roma

Jeg befant meg i gamle Roma, i mine drømmers by. Jeg var i «bakgården» til Sant’Ivo alla Sapienza, tegnet av Borromini, og beundret kirkens egenartede arkitektur.
I bakgården var alt forberedt til kveldens konsert, den var full av hvite plaststoler. Kontrasten ble for stor. Hvite plaststoler i barokkens Roma …

Til min fødselsdag fikk jeg praktutgaven av Halldis Moren Vesaas‘s Dikt i samling, Aschehougs Bibliotek, (1998, 2009), Oslo.
Hun skriver:

«To kvite stolar»

Sommer 1994

Stødd av ein sterk, snill arm
går eg dagleg tur
oppover ein laaang bakke.
På bakketoppen tar vi ei kvilestund
før nedturen:
Set oss på ein stor stein.

I går da vi sat der
kom mannen som bur nedi lia forbi.
Han stansa litt og prata. Sa til meg:
«Du sit ikkje godt på den steinen.»
«Nei», sa eg. «Men eg sit her berre
eitt minutt eller så.»

I dag da vi nådde bakketoppen
stod to kvite plaststolar der.
Dei helsa frå mannen nedi lia,
dei sa: «Versågod sitt.»

Møblar av plast
har eg elles lite til overs for.
Men synet av to slike stolar her
gjer meg mildt stemt.

Vi set oss. Blir sittande ei god stund.
Reiser oss og går.
Nedi bakken snur vi oss
og ser tilbake på dei to stolane
som står der som var dei
slepte ned frå himmelen.

Det kjennest som det er
nettopp det dei er.

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Andresmesse – på tide å fange julefisken

Nå må julefisken skaffes, står det i den gamle primstaven. Men det er jo ennå mer enn tre uker til jul, fersk julefisk blir det i så fall ikke? Når det blir kaldt og klart vær siger torsken inn på grunna, sies det. Jeg kan ikke bekrefte det selv, men gamle ordtak pleier å stemme. Så kunne fisken fanges og en kunne la fisken gå i stamper, der det var snø og stabilt vær kunne fisken fryses i snøfonna. Selvfølgelig kunne den også saltes, men så var den ikke lenger fersk. Sikkert er det mange måter å fange, oppbevare og tilberede julefisken på langs den lange norskekysten. Tegnet på primstaven er en fiskekrok.

Apostelen Andreas’ minnedag. Andreas var bror av Peter og fisker fra Gallilea. Ifølge legenden misjonerte han i Skytia, Russland, Tyrkia og Hellas. Han sies å ha helbredet mange og er Hellas’ og Skotlands skytshelgen.
Andreas ble henrettet av Egeas, den romerske guvernøren i Patras på Peloponnes. Han helbredet guvernørens kone, Maximillia og hun konverterte til kristendommen. Apostelen skal også ha overtalt henne til for alltid å nekte sin mann hans ekteskapelige rettigheter. Det sies at det var det siste, og ikke så mye hans forkynnelse, som ble hans bane. Etter sagnet ble han korsfestet, bundet fast på et liggende kors. Andreas blir i kunsten oftest framstilt som en gammel mann med hvitt hår og skjegg. Hans kjennetegn er korset, som regel i form av en X, noen ganger har han et nett med fisk eller en lengde tau, som symboliserer korsfestelsen. Som motiv kan han sees knelende foran korset, noen ganger med en visjon av jomfru Maria i himmelen.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Tid for å spinne – Karimesse

Tiden for innearbeid er kommet. Spinning av ulla er en av syslene.

Karimesse er også en kirkelig høytid, til minne om den hellige Katharina. Katharina fra Alexendria omtales ikke i noen kilde fra antikken; men tekster fra middelalderen har mye å fortelle om henne. Hun skal i en disputas ha omvendt 50 filosofer. Etter legenden ble hun drept på befaling av den romerske keiser Maximus’ befaling (305); som fikk konstruert et pigget til tortur av helgenen, men et lyn fra himmelen ødela hjulet før det kunne skade henne. Hun ble senere halshogd. Kunsthistorisk attrubutt; hjul, helt eller brutt, en krone som peker mot hennes kongelige avstamming og/eller sverdet som ble brukt til hennes henrettelse. Som på bildet til venstre, kan hun også bli fremstilt holdende et palmeblad, et symbol som i den tidlige kristne kirke ble brukt om den kristnes seier over døden.
St. Katharina er beskytter for utdannelse og læring og kan i kunsten avbildes med symboler for læring; matematiske instrumenter, en globus og åpne bøker. Hun er vernehelgen for de filosofiske studier.

Ifølge legenden ble hennes kropp ført av engler til et kloster, St. Katharina kloster, ved fjellet Sinai i Egypt, hvor det hevdes at hennes relikvier fremdeles befinner seg. St. Katharinas popularitet blant de kvinnelige helgenene ble kun overskygget av den som ble Maria Magdalena til del.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Alle skip for anker – Klemetsmesse

På primstaven 23. november ser vi et anker. Fra nå skal alle skip ligge for anker, snart legger isen seg i bukter og fjordarmer. Dagen er også blitt kalt båtsok.

Klemetsmesse har navnet sitt etter Clemens I, apostelen Peters andre eller tredje ettermann som biskop i Roma. Han regnes også som den første av kirkens apostoliske fedre.
Legenden forteller at fordi han ikke ville fornekte sin tro, ble han dømt til eksil og slavearbeid i marmorabruddene på Krim. Det sies at han slukket tørsten til sine medfanger ved å slå på en klippe, som Moses, og fikk vannet til å strømme ut. Han ble ledet til klippen av et lam og et av Clemens’ symboler, kjennetegn, i kunsten er lammet.

Et annet er ankeret, det tradisjonelle kristne symbolet for trofasthet og håp. Det knyttes også en legende til dette symbolet. Hans forfølgere bandt et anker til hans hals og kastet ham på sjøen. Vannet trakk seg tilbake og avdekket et tempel der man fant Clemens’ kropp. Fenomenet med vannet som trakk seg tilbake ble det sagt viste seg hvert år, og stedet ble et sted for pilgrimer. En kvinne som lot sitt barn bli igjen der det ene året, kom tilbake det neste og fant barnet i god behold, sovende i templet. 
Disse hendelsene finner vi som som tema og motiv i tidlig italiensk renessansekunst. Som hellig skikkelse avbildes Clemens i pavelig drakt.
Clemens I’s relikvier skal være begravet under høyalteret i basilikaen San Clemente i Roma.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

1950-årene – slutt på den poetiske freden – Carl Keilhau

Andre Bjerkes modernistiske venn, Carl Keilhau, ble styrket i sin selvrefleksjon i debatten, den tradisjonelle mellom nytt og gammelt, og Keilhau ble en av de sentrale bidragsytere  «til en bevissthet om og en innsikt i hva lyrikk, ikke bare modernistisk lyrikk, er for noe.» (Sitat: Havnevik, Ivar, Dikt i Norge, side 408.)
«I dag virker striden fjern og likegyldig, som en del av en kulturdebatt der det var språkstriden som utgjorde den egentlige slagmarken. De «konservative» deltakerne mente de forsvarte europeiske og humanistiske ideer og livsformer mot kollektivistisk ideologi, forbrukerkultur, materialisme og ensretting. Merkelig nok var dette det samme som «modernistene» kjempet for og imot, og modernisten Erling Christie var kanskje den mest artikulert verdikonservative av dem alle.» (sitat samme side)
Selv virket Keilhau som han lærte, med enkelte dikt i modernistisk stil, andre mer tradisjonalistiske. I tradisjonell form formulerer han etterkrigsmodernistenes desillusjonerte klage over menneskehetens situasjon, med Gunnar Eklöfs og den senere Paal Brekkes roer-symbol, der verden sees som en slavegalei:

Galei

Hvinende piskesmell
og skrik fra en lenket slave.
Galeien glir over havet
mot plagens Kap Farvel.

Vi ror den forhatte galei,
den styrer i aftenglød
nærmere deg, o død,
nærmere deg.

Fra: Galei, 1947

Bøker av Carl Keilhau kan oppspores på nettet og i antikvariater, og sikkert også i bibliotekene.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Hunden i kunsten

Som kan leses i forrige innlegg om Liv Emma Thorsens Hund! fornuft og følelser, er oppfatningen av hunden delt. Som motiv og symbol i kunsten, er dens rolle også framstilt på ulike premisser. I Østens kunst sees hunden som en tyv og en åtselseter. I Bibelen er hunden sjelden nevnt, untatt i noen få, ofte lite gunstige sammenheng. Plinius den eldre på den annen side, i sin Naturalis historia, ser hunden, i likhet med hesten, som det dyret som er mest trofast mot mennesket. En trofasthet som vi finner framstilt i kunsten fra Middelalderen og senere.

Tamsin Pickeral, med sin The Dog, har skrevet en bok om hunden, dens utvikling og dens plass i kunsten gjennom 5000 år. Andre bøker om samme tema, med en mer avgrenset periode i kunsten er Best in Show: The Dog in Art from the Renaissance to Today og Dogs in the Louvre-collection.

Som allegori i kunsten er hunden et symbol på den personifiserte troskap. I portretter kan den ligge ved en kvinnes føtter eller i hennes fang, og den symboliserer hennes trofasthet i ekteskapet eller til en avdød ektefelles minne. Den har samme betydning i dobbelportretter av mann og kone. Men hunden kan også være et symbol på misunnelse. Igjen denne dobbeltheten i synet på hunden.

I scener fra Bibelen kan vi finne hunden liggende ved Judas’ føtter  under nattverdsmåltidet skjærtorsdag.

Hunden sees også som en følgesvenn i Melankolien, en av de fire temperamentene. Den er et symbol på Lukten, en av de fem sansene. Og den er en del av det trehodene monsteret som symboliserer visdom. I klassiske tema i kunsten er den ofte jegerens følgessvenn, som et eksempel et kjennetegn på Diana, jaktens gudinne.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Britemesse 7. oktober

St. Birgitta, avbildet med sine kjennetegn. Helside miniatyr, funnet i en bønnebok fra 1476 til bruk i Birgittaordenen

Ifølge primstaven graver bjørnen hiet sitt i dag og tørker lyngen til senga.

Dagen er oppkalt etter Den hellige Birgitta (ca 1303-73) født på Finstad i Uppland av adelig slekt. Hun ble i 1316 gift med Ulf Gudmarsson, lagmann i Närke (død 1344) og fikk 8 barn med ham. Allerede i sin barndom hadde hun syner. Kanniken magister Matthias av Linköping førte henne inn i tidens mystikk og bibelstudium. Som enke bosatte hun seg ved Alvasetra kloster og levde i streng askese. Her opplevde hun en rekke visjoner og audisjoner hvor hun så Kristus og hørte ham tale. Hennes åpenbaringer ble nedtegnet og utgitt på latin av magister Matthias.  Under et besøk på Vadstena slott fikk hun av Frelseren diktert regelen for en ny klosterorden. For å få pavens stadfestelse av sin klosterorden og for å gripe inne i de europeiske begivenheter – hun visste seg kallet til å opptre som botspredikant og refser – drog hun til Roma i 1349. Her ble hun med kortere avbrytelser til sin død i 1373. Forfallet i Roma opprørte henne, og hun besvor paven i Avignon om å vende tilbake til Roma, hvor hun ventet på ham. Først i 1367 kom han og stadfestet i 1370 hennes orden, dog bare som en augustinerorden med hennes regel som en vedføyd «konsitusjon». Hun døde i Roma, men allerede året etter ble hennes legeme brakt  hjem til Sverige og begravet i Vadstena. I 1391 ble hun kanonisert. Hennes karakters storhet, hennes frimodighet og klokskap gjør henne til en av Nordens merkeligste kvinner.

Den hellige Birgittas kjennetegn når hun blir framstilt i kunsten er en bok og et blekkhus, en sort nonnedrakt med hvitt hodeklede, et lys (en historie forteller at hun frivillig lot dråper av brennende voks falle ned på sin hand for å simulere Kristi sår), en pilgrimsstav med hatt og vadsekk (se bildet ovenfor) som symboliserer hennes reiser til Roma mf.fl. Hun avbildes også skrivende mens hun tar diktat fra en engel (se bildet ovenfor), knelende foran synet av Jomfru Maria og Barnet og mens hun gir sine ordensregler til sine nonner.

Les mer om Den hellige Birgitta og Birgittaordenen her. Prof. Tore Nyberg, en av de som vet mye om helgenen og birgittaordenen, er redaktør for boken «Den hellige Birgitta – hendes værk og hendes klostre i Norden», Odense universitetsforlag, 1991. Kan kjøpes via antikvariat.

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))