April – en velsignet måned i hagen

Kanskje kommer våren litt tidligere i de tsjekkiske hagene, som vi leser om den i Karel Capeks lille hagebok, Et år i min hage, men man kjenner seg så absolutt igjen.

«Hagedyrkerens april
April er hagemannens virkelige velsignete måned. De elskende skal ha sin lovpriste mai i fred for oss. I mai opplever vi bare trær og blomsters blomstring, men i april folder de seg ut. Tro meg, denne spiren og løvsprett, disse skudd, knopper og kim er naturens største under, men mer vil jeg ikke røpe for Dem, ikke med et eneste ord. De kan jo selv sette Dem på huk og grave med fingeren i den løse jord og – hold pusten – Deres fingre rører ved et skjørt og levende skudd. Det lar seg ikke beskrive, like lite som et kyss kan beskrives – eller enkelte andre ting.

Mens vi nå snakker om dette sarte kim, ingen vet så nøye hva det kommer av, men det skjer påfallende ofte – når man trår inn i bedet for å fjerne en kvist eller trekke opp en satan av en løvetann, kommer man uvergerlig til å tråkke på et underjordisk skudd av en lilje eller en ballblom. Den knaser under foten og du stivner av skrekk og skam. I øyeblikket ser man på seg selv som et uhyre i hvis fotspor intet gress mer vil vokse. Eller man løsner med uendelig forsiktighet jorden i bedet med det gitte resultat å få kløvet en spirende løk med hakken eller kappet av et par spirende anemoner med spaden. Når man så redselsslagen viker tilbake, knuser man en blomstrende Primula eller knekker en Delphinium’s unge dusk. Jo større forsiktigheten er, desto verre blir skaden som anrettes. Det skal års praksis til før man lærer den ekte gartnerens mystiske og rå sikkerhet. Han tråkker hvor det faller seg uten å skade. Skulle det skje, gjør han i det minste ikke vesen av det.
Dette være sagt helt i forbigående.

April er ikke bare utfoldelsens, men også plantningens måned. Med begeistring, ja med vill begeistring har man bestilt hos gartneren de planter man ikke lenger kan leve foruten. Hos alle ens hage-venner har man lovet å komme for å hente avleggere. Aldri, – det sier jeg – aldri kan man få nok. Og så kommer den dagen da ethundreogsytti planter har satt hverandre stevne i din hage og vil i jorden. Du ser deg om og erkjenner sønderknust at det ikke finnes plass for dem.
…»

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Hagedyrkerens desember» av Karl Capek

Julerose

Tilbudene fra Thompson & Morgan mottas nesten daglig på e-post, frø av alle slag, sommerblomster, grønnsaker …
Jeg kommer til å tenke på Karel Capek og hans lille bok Et år i min hage. Hva skriver han om desember? Denne måneden som ingen tenker hage, unntatt da Thompson & Morgan, som prøver å dra min oppmerksomhet bort fra juleforberedelser og ut i hagen.

Sitat fra kapitlet «Hagedyrkerens desember»:

«Nå er gudskjelov alt overstått. Enda er her et og annet som kunne gjøres. Denne jorden der borte er jo som bly og denne Centaurea‘n hadde jeg egentlig tenkt å flytte. Men fred være med den. Nå kommer jo snøen. Sett at du gikk ut, hagemann, for å se på din hage for første gang?

Se det svarte som stikker opp av snøen, det er en rødbrun Viscaria. Dette tørre strået er en  blå akeleie. Denne tuen med innskrumpete blad er en Astilbe. Og den kosten der, det er en Aster ericoides og dette her, det ser ut som ingenting, men er en orasje farget Trollius, og denne lille såten er en Dianthus, ja visst er det en Dianthus. Og denne stilken her må sikkert være en rød røllik.

Men huff så kaldt det er. Ikke en gang om vinteren kan en fryde seg over sin hage. Gå da inn og legg på peisen. La hagen sove under snøens lette dundyne. Er det ikke godt å kunne tenke på andre ting? Vi har jo bordet fullt av bøker som vi ikke har rukket å lese. Vi har så mange andre planer og bekymringer, la oss ta fatt på dem. Men er nå alt vel dekket med bar? Har Tritonia‘en fått tilstrekkelig over seg? Vi har vel ikke glemt å dekke Plumbago‘en? Og Kamelia‘en skulle egentlig skjermes med en gren. Tenk om knollene under den asiatiske ranunkel ikke skulle skyte! Hva skulle vi da plante i stedet? La meg se – vent et øyeblikk – det kan vi finne i en av prislistene.

I desember er det meste av hagen å finne i en mengde kataloger. Hagedyrkeren selv overvintrer under glass i oppvarmet rom, begravd til halsen – ikke i gjødsel og granbar, – men i prislister, sirkulærer, bøker og brosjyrer hvor han leser om: … «

«Knopper» av Karel Capek

«I dag den 30. mars, klokken 10 formiddag, sprang den første Forsythia-blomst ut bak min rygg. I tre dager hadde jeg voktet på den største av knoppene – den liknet en gyllen hylse – for ikke å gå glipp av dette historiske øyeblikk. Og det skjedde da jeg et sekund skuet mot himmelen for å se om det ville bli regn. I morgen er allerede Forsythia‘ens grener dekket av gylne stjerner.»

(Hentet fra Karel Capeks bok Et år i min hage, fra kapittelet «Hagedyrkerens mars.)

((trykk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

«Hagedyrkerens januar» – utdrag – av Karel Capek

Årets januar her på min øy er ikke så ille, egentlig, sett fra en hagedyrkers synspunkt. Temperaturen ligger under det «normale», men snøen har falt lett og fin og lagt seg som en passe tykk, myk dyne over hagen. Men måneden januar kan være til stor engstelse for en gartner, les bare fra Karel Capeks bok Et år i min hage, fra kapittelet «Hagedyrkerens januar»:

«- Når nå folk som dette slett ikke angår, har så manger grunner til å klage på været, hva skal så ikke gartneren kunne si! Snør det for lite, griner han med full rett, fordi det slett ikke er nok. Snør det for mye, vil han uttale sin engstelse for at hans nåletrær og Rhododendron vil knekke. Snør det overhodet ikke, jamrer han seg over den ødeleggende barfrosten. Kommer det mildvær, banner han over den idiotiske vinden som har den uforskammete skikken å spre kvist og annen dekning rundt om i hagen, og som kanskje også – pokkeren ta den – knekker et eller annet lite tre. Hvis solen våger å skinne i januar, river hagedyrkeren seg i håret av frykt for at saftene skal trekkes for fort opp i grenene. Regner det, går han i en stadig redsel for sine steinbedsplanter. Er det tørt, tenker han med smerte på sine Rhododendron og Andromeder. Allikevel skulle det ikke så mye til for å gjøre ham tilfreds. Bare at temperaturen fra første til siste januar holdt seg 0,9 under frysepunktet, at det falt hundreogsyvogtyve millimeter snø (helst lett og frisk snø), at det for det meste var overskyet, – uten mild vestlig vind – da ville alt være i orden. Men slik går det: hagedyrkere er det ingen som bekymrer seg om og ingen spør oss hvorledes det helst burde være. Derfor er det verden ser ut som den gjør.»

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Hagedyrkerens november

«Jeg vet at det finnes mange fine beskjeftigelser som for eksempel å skrive for avisene, avgi stemme i parlamentet, være styremedlem eller undertegne offisielle aktstykker. Men hvor pent og fortjenstfullt det enn er alt sammen, gjør mennesket ikke en slik figur eller inntar en så monumental, plastisk og rent ut sagt statue-liknende stilling som «Mannen med Spaden». Står man slik i bedet med den ene foten hvilende på spaden, med armen løftet mot pannen for å tørke svetten mens man sier «Uff», ser man akkurat ut som en allegorisk billedstøtte. Her mangler bare at man blir løftet opp av jorden, gravd fri fra røttene og anbrakt på en sokkel med innskriften «Arbeidets triumf», eller «Herre over jorden», eller noe i den stil. Jeg nevner dette fordi tiden akkurat nå er inne – nemlig for gravingen.
Javisst, i november skal jorden spas om og løsnes. Det å løfte en spade jord gir deg samme appetitlige, vederkvegende fornemmelse som når du øser opp mat med breddfull suppeskje. Det er med god jord som med god mat, den må ikke være for fet, ikke for tung eller for kald, ikke for våt og ikke for tørr, hverken klissete eller hard, hverken klumpete eller rå. Den skal være som brød, som honningkake, som julekake, som en hevet deig. Den skal smuldre og ikke kladde, den skal knirke under spaden og ikke klaske, den må ikke henge sammen i flak, klumper eller svære formasjoner. Når den vendes om med dype spadestikk, skal den puste av fryd og falle fra hverandre i smuler og grynet muld. Slik er den riktige jorden, appetitlig, så man kunne spise den, gjennomarbeidet og edel, en dyp og fuktig jord, gjennomtrengelig, åndende og løs, kort sagt god jord, på samme vis som det finnes gode mennesker. I denne jammerdal finnes det som bekjent ikke noe bedre enn det!»

Fra: Et år i min hage av Karel Capek, Cappelen forlag

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))