«Hagedyrkerens oktober»

Utdrag fra bokden Et år i min hage av Karel Capek (se innlegg 26. september 2009):

«Oktober! Da legger naturen seg i dvale – sier man. Men hagedyrkeren vet bedre, – han kan fortelle at oktober er en like god måned som april. For det vet vi, at oktober er den første vårmåned for den skulte vekst, for det som spirer og skyter knopp under jorden, – den måned da knoppene fylles med saft. Man trenger bare å pirke litt i jorden, straks treffer man på saftspente knopper, tykke som en tommeltott, skjøre spirer og kjempende røtter. Det lar seg ikke nekte – våren er her! Gå ut og plant, hagemann! (Pass bare på at du ikke kløver en spirende narciss med spaden!)

Altså er oktober blant alle måneder utplantningens og omplantningens tid. Tidlig om våren står hagedyrkeren foran sitt bed hvor staudenes små spydspisser begynner å titte opp her og der, og han sier tankefullt: «Her ser det litt bart og tomt ut, jeg blir visst nødt til å plante noe her.» En måneds tid senere står hagedyrkeren foran samme bed som i mellomtiden er overgrodd med to meter høye dusker av Delphinium, en jungel Prethrum og en urskog av klokkeblomster og gudene må vite hva ellers, og han sier tankefullt: «Det er litt tett og forvokst her. Jeg blir visst nødt til å rydde opp, tynne ut og plante om.» –— I oktober står hagemannen foran samme bed igjen, hvor et par tørre blad og en vissen stengel er igjen, og sier tankefullt til seg selv: «Det er visst bart og tomt her. Jeg må plante noe, – en fem, seks phlox eller en av de store høstastersene.» Og så gjør han det. Hagedyrkerens liv er fylt med forandring og virkelyst.»

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))

Karel Capek – «Et år i min hage»

Karel Capek (1890-1938) er kanskje mest kjent som en av de første som skrev science fiction, en form for utopisk science fiction, om hva som er mulig utvikling for menneskene (jfr. Huxley og Orwell). En av hans meste kjente bøker, Salamanderkrigen» fra 1936 blir regnet som en tidlig bok i denne sjangeren. Hans forfatterskap var mangesidig, preget av intelligens og humor. Han har vært en inspirasjon for Vaclac Havel. Siden han advarte mot nazistisk og fascistisk diktatur ble hans penn betraktet som farlig, for farlig. Trolig ville han ikke ha overlevd nazistenes herredømme i Tsjekoslovakia under 2. verdenskrig, men han døde en ikkevoldelig død, av lungebetennelse, kun 48 år gammel. (Les mer om hans utrolig varierte arbeider, trykk  rød link «Karel Capek» ovenfor.)

Capek studerte filosofi i Paris, Berlin og Praha, han var journalist og forfatter, men han må også hatt tid til sin hage. Boken jeg vil gi et avsnitt av, heter Et år i min hage og den er full av kunnskap og filosofi om planter, hagestell og ikke å forglemme de som arbeider med planter og hager.

Fra kapittelet «Hagedyrkerens september», siden det er måneden vi nå er i, og siden jeg selv ikke bare har en «liten skråning» i min hage; hele hagen er en eneste stor skråning … :

 «Hvis De i Deres hage har en liten skråning eller en smal terrasse, vil jeg fremkomme med det oppriktige råd at De anlegger et steinbed. For det første er et slikt steinbed meget vakkert å se på når det er overgrodd med Saxifraga-puter, Aubrieta, Alyssum, Arabis og andre herlige steinstaduer. For det annet er det å bygge et steinbed et betydningsfullt og fengslende arbeid. En mann som bygger et steinbed føler seg som en Cyklop når han så å si med elementær kraft legger klippe på klippe, lager bakker og dalfører, flytter berg og reiser svimlende avsatser. Når han da – med ryggverk – har lagt siste hånd på sitt gigantiske arbeid, oppdager han at det tar seg noe annerledes ut enn fjellandskapet han hadde tenkt seg. Hans produkt minner om en haug med skrap og stein. Men ta Dem ikke nær av det. I løpet av et år vil skraphaugen forvandles til det skjønneste bed, det vil stråle av bitte små blomster, det vil dekkes av de nydeligste puter og Deres glede vil bli stor. Det sier jeg Dem: legg an et steinbed!

*

Det lar seg ikke nekte, høsten står for døren, – erkjennelsen kommer med de blomstrende høstasters og høstkrysantemum. Disse høstblomstene utfolder seg med en særlig kraft og overdådighet, de er ikke nøye på det, den ene blomsten er som den andre, men slike masser av dem! Det sier jeg; denne blomstringen i moden alder er mektigere og lidenskapeligere enn den unge vårs urolige og kåte sprett. Den gir det voksne menneske fornuft og følelsen av konsekvens. Skal her endelig blomstres, så skal de skje grundig. Og rikelig med honning skal det være så biene kommer til. Hva gjør det vel om et blad eller to flagrer hen over høstens rike flor? Ser De da ikke at naturen ikke kjenner til tretthet?»

((klikk her for å komme til forsiden av «t e r s k l e r»))